Tiden har kommet til å si hadet til VGB. Iløpet av de 4-5 årene jeg har vært her, riktignok sporadisk, har mye endret seg, både her og i livet ellers. Jeg har ikke vært den mest oppmerksomhetssyke bloggeren på vgb, men noen vet hvem jeg er likevel. Noen av dere har jeg truffet ute i virkeligheten, andre har jeg fulgt i hemmelighet uten å kommentere.

Noen av dere er venner jeg har vist frem bloggen min til, som leser de hemmelige tankene mine som skildrer alt jeg ikke er istand til å vise utad i det daglige. Jeg er en svært annerledes person ansikt til ansikt enn det jeg tror jeg gir inntrykk av her inne. Jeg er slettes ikke noen depressiv pike med sosiale avvik og vanskelige relasjoner. Jeg tror jeg bare er en helt vanlig jente som har opplevd vondt og godt, og har trengt et utløp for alle de tankene som ikke passer seg som facebook-status eller som man egentlig ikke burde påtvinge andre mennesker rundt seg.

Dessuten, og dette er et stort apropos, elsker jeg å skrive. Jeg har en hemmelig drøm om å sitte isolert i et stort rom fullt av bøker, ord, setninger og rødvinsflasker og være en ensom, fattig forfatter. Jeg lever av å skrive allerede, men i svært andre former enn det jeg hadde trodd, og selv om jeg ikke er rik, er jeg heller ikke fattig.

For å oppsummere mine år på VGB, kan jeg fortelle at jeg iløpet av de siste 5 årene har lært like mye om livet som jeg har lært om døden. Mye av min våkne tid i verden går til å bekymre meg for døden. Jeg har vanskelig for å forholde meg til store perspektiver og synes det er vanskelig å miste, både mennesker, tid, meg selv og de følelsene og tankene jeg har mest kjær. Jeg håper at jeg en gang i fremtiden kan finne roen til å akseptere min egen og andres menneskelighet. Jeg jobber med saken.

Rent praktisk har jeg, i løpet av 5 år, bodd i 2 ulike landsdeler, og har nå flyttet ut av landet. Hele veien til Sverige. Her trives jeg, snakker flytende svensk og tyr til all den melankoli jeg orker, når jeg vil, uten å føle meg spesielt skyldig.
Jeg har truffet noen av de beste menneskene noensinne, både norske og svenske, og har siden litt over 1 år tilbake en svensk kjæreste. For oss går det opp og ned, jeg har svært vanskelig for å holde på de følelsene jeg utvikler, noe som mange av de som har lest det jeg skriver over tid  helt sikkert allerede forsto for flere år siden. Jeg har vært igjennom -mange- forelskelser som går svært fort over.

Å være lykkelig er en følelse det er svært vanskelig å holde på.

Noe av det som har preget meg og den jeg har blitt aller mest, er at jeg mistet bestemoren min for 2 år siden.
Jeg tror nok livet aldri riktig blir det samme, det var som om min beste venn og barndommen min, alt det gode og lyse og uskyldige i verden ble revet bort. Jeg har i perioder mareritt og har i det minste begynt å søke hjelp for de tingene jeg ikke riktig får til alene de gangene det blir for mye. Fortsatt har jeg et sterkt savn og en enorm sorg jeg tar med meg i hverdagen. Alle mister mennesker de er glade i, mitt tap er ikke “større” enn andres, men min måte å takle det på er nok heller dårligere enn mange andres.

Ellers har jeg mange drømmer for framtiden, massevis med gode mennesker rundt meg og evner og ressurser til å gjøre alt det jeg vil i verden. Selv om jeg er utstyrt med mye skepsis og tvil på meg selv og egne evner, vet jeg at det eneste som holder meg tilbake er meg selv. Jeg er heldig.
Jeg er norsk, jeg er intelligent, jeg har håp og drømmer og muligheter andre aldri vil ha. Jeg vet hva jeg vil gjøre med livet mitt og jeg vet hvordan jeg skal komme dit.

5 år er både kort og lang tid. Jeg har blitt mye eldre enn jeg var for 5 år siden. Jeg har nok ihvertfall blitt en helt annen enn det jeg var. Jeg savner deler av det mennesket jeg var istand til å vise frem tidligere, samtidig som jeg er stolt av å ha blitt den personen jeg ønsket å være på mange måter. Jeg har gjort mange dårlige valg tidligere i livet som jeg fortsatt betaler for, men jeg vet at jeg har kvaliteter som få andre besitter, og jeg ønsker å hjelpe andre med å komme til innsikten om at de er bra nok slik som de er.

Mye av det jeg har skrevet i innleggene mine her på vgb, er virkelige hendelser fra livet mitt. Mye er også fiksjon.
Mange innlegg er en blanding av virkelighet og fantasi, blandet sammen slik jeg ønsket eller synes det burde være. Jeg håper dere har forstått dette, eller at dette på en eller annen måte har gjort ordene litt mer meningsfylte også for dere.
Mye av det jeg skriver er drømmer, mareritt eller episoder jeg har sett for meg. Men det aller aller meste, er følelser, tanker og opplevelser jeg har hatt og som jeg håper jeg fortsatt har. Livet mitt er et eventyr, og jeg tar sultent imot både heltene og skurkene i hvert kapittel.


Jeg vet ikke om jeg kommer til å blogge videre et annet sted ennå. Om jeg gjør, kommer jeg til å blogge under navnet dimlights / frøken fryd. Vi får se. I mellomtiden ønsker jeg alle en fantastisk fremtid, og takker for at jeg har fått dele hjertet og tankene mine på vgb med dere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Someone like you.

juli 30th, 2011

Jeg fikk vite at han hadde vært der, på øya. Og overlevd. Det er lenge siden vi traff hverandre nå, siste gang jeg så ham var han en lykkelig 19åring, glad og ivrig. Han ga meg en stor klem, og jeg rødmet.

Vi har gjennom hele oppveksten truffet hverandre sporadisk. Over årene har jeg innimellom vært forelsket og betatt av ham, helt siden første gang vi møttes som 6-åringer. Han hadde matrosdress og bolleklipp og vi holdt hender på dansegulvet.

Alt jeg vet om ham nå, er at han studerer. At han er politisk aktiv. At han ser like glad ut, engasjert, like fantastisk ut som det jeg husker fra glimtene av smil og gode dager vi delte med hverandre i perioder.
Jeg har ikke glemt ham. Når jeg tenker på ham, kjenner jeg den samme betatte følelsen som jeg hadde. Han ga meg mitt første kyss.

Jeg vet ikke om han vet det. Eller om han husker det. Men jeg kommer alltid til å være stolt av det, av å vite at et av de menneskene jeg beundrer mest, selv om det nå er på avstand, var den som ga meg et av de fineste minnene et menneske kan ha. Jeg husker hvor, når, jeg husker følelsen, jeg husker alt.

Inatt drømte jeg om ham. Jeg satt ved brygga ved hytta vår og dyppet tærne mens jeg ventet på ham. Når han kom var han den samme. Men ting er ikke de samme, og drømmene mine kommer til å forfølge meg så lenge jeg ikke har hørt fra ham. Det er sannsynligvis ingenting jeg kan gjøre for ham, men om det viser seg at jeg kan, vil jeg gjøre det.

Jeg kjenner savnet etter tiden vi vokste opp og traff hverandre iblant. Etter å kunne kalle ham en venn. Han har mistet mange, jeg har ikke mistet noen. Men om han husker meg slik jeg husker ham, kanskje vi kan finne hverandre igjen. Jeg håper det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter stille med ansiktene vendt ut, forbi glasset som skiller oss fra verden.
Jeg kjenner at vi har sittet her altfor lenge, helt siden fiolinene sluttet å spille og de dempet belysningen.
Kanskje har de allerede låst dørene uten å legge merke til at vi sitter fast her, som spøkelser.

“Mennesker som ikke har noen dybde vet ikke hva det er å føle noe så voldsomt at man lider” sier han kaldt, med armene i kors fremfor seg mens han fortsetter å la øynene utforske halvmørket der ute.
Jeg har ikke noe svar, det er ikke et diskusjonstema han mildt tar opp for å høre min mening. Det er et ubestridt fakta som han vil forkynne for verden, og for meg.
Som om han anklager meg for å være grunn og følelsesløs. Jeg trekker på skuldrene, kanskje har han rett.

Når ble jeg den stille piken som ikke svarer på tiltale, som tar imot slikt fra en mann med så dårlige hensikter?
Jeg burde reist meg og sett hardt på ham, bedt ham gå sin vei, sagt at dette ikke var noe for meg og latt ham svi for alle dagene, for det er vel ikke noe for meg?

Jeg slurper sakte i meg den kalde kaffen, ser dypt på ham og studerer det voksne ansiktet, helt annerledes og smertet siden sist jeg så det, med lukkede øyne i en brennende seng der alt annet var utenfor syne.
Jeg tenker på de store håndflatene som dro meg i alle retninger, drømmene, de våkne nettene og alle ordene mellom oss og der han egentlig hørte hjemme.
Hjerteløse dager.

Han forteller om henne, om de andre pikene, mens han studerer meg nøye og forsøker å lese en reaksjon i meg.
Det er ikke et spill lenger, jeg trenger ikke lenger late som jeg bryr meg eller ikke, det gjør ingen forskjell. Jeg svarer ham ærlig at det ikke er noe jeg kan si, og han legger hånden på låret mitt og hvisker mykt.
Stikkende, hvislende ord som minner meg på dem, de hjerteløse dagene da grensene mellom rett og galt ble visket ut en av gangen til jeg ikke lenger kunne skille.
Hjerteløse dager der jeg ikke engang kunne gråte, bare ta imot når han kom til meg. Ta imot og smile sultent til alt han ga.

Han unnskylder seg og går mot toalettet. Jeg fikler med servietten hans mens jeg fortsetter å titte uttrykksløst ut av vinduet, idet jeg husker hva han sa om oss, de siste hjerteløse dagene der vi mistet hverandre til bedre mennesker.
Jeg reiser meg lydløst, snur meg og går ut i den kjølige kveldsluften.

Noen minutter senere kan jeg høre skrittene hans hurtig bak meg. Pusten hans tar meg igjen, og istedet for å bli sint, sukker jeg dypt og snur meg.
Jeg ser rett på ham med de grunne øynene mine og føler sulten hans tilbake.
“Det betyr ingenting” utbryter han oppgitt, og jeg nikker. Det har aldri betydd noenting, det er derfor han stadig kommer tilbake.

Kanskje en dag han skjønner hva det er, som gjør at han alltid kommer tilbake. Kanskje ikke. Jeg holder ikke pusten, og jeg tar stille imot. Alle de hjerteløse dagene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I wanna see you again

juni 6th, 2011

Jeg kjenner pulsen gjennom fingrene idet jeg myser opp mot det sterke hvite lyset som treffer
meg i ansiktet, armene mine strekker seg mot det mens vi ler beruset til hverandre og danser
i det overfylte rommet – der fremme et sted skimter jeg ham mens han står rolig og betrakter oss.
Rytmen er sterk, lik en musikkvideo i sakte film beveger alle seg seigt rundt meg og hodet mitt
er fullt av bomull og tanker som beveger seg like sakte.
I mørket mellom lyskasterne nøler jeg, jeg holder på å snu.
Så kommer den tilbake, den dunkende pulsen, raskere, saktere, raskere.

Vi ramler nesten, alle er slappe og tunge, høyere enn meg der de ruver i det flakkende lyset.
Leppene hans beveger seg, jeg forsøker å se hva han vil si, men han er for langt unna og musikken er for høy likevel.
Hadde jeg stått nærmere ville jeg sett nøye på ham og tatt forsiktig på de myke leppene hans mens han
snakket til meg, uten å høre etter hva han sa.

Han går derfra mens vi fortsatt ler, idet jeg ser ryggen hans forsvinne i mengden får jeg gåsehud og
mister balansen. Jeg faller og snubler og de rundt meg dytter meg nærmere ham, jeg forsøker ikke å si noe til ham,
jeg følger taust ut i den mørke natten utenfor og lar øynene hvile i bakken.

Han stopper, snur seg og ser på meg i stillhet. Jeg kjenner det knyter seg i magen, jeg burde ha blitt igjen – han vil ikke at jeg skal – han trekker pusten foran meg og jeg våger meg såvidt nærmere, nølende.

“You weren’t waiting for me” sier jeg, nesten anklagende. Han venter på mer, jeg kommer nærmere og kan
nesten kjenne varmen hans i den kalde luften, det damper mellom oss, gåsehuden kryper rundt på kroppen
min og jeg vil bare ta på ham, kjenne den elektriske huden hans under fingrene.
Men han vil ikke leke leker, og han smiler til meg.
“You wouldn’t want me to, it’s no fun that way, now is it?”. Han venter ikke på noe svar, han begynner
å gjøre seg klar for å gå videre, stryker hendene gjennom håret og puster tungt ut.
Jeg ser lengtende på ham og kjenner pulsen i fingrene igjen, den dunker hardt i fingertuppene.

I det han snur seg drar jeg ham i armen, nølende, og så fort han snur seg og ser på meg tar jeg et skritt tilbake mot murbygningen bak meg.
Den kalde veggen treffer meg hardt mens han holder blikket mitt.
Sekundene tikker gjennom kroppen min, helt til jeg kjenner leppene hans sultent mot mine egne.
Varme, sinte lepper som hvisker usammenhengende til meg mens vi kysser i den mørke gaten.

Jeg vet at jeg krever mer enn han kan gi, og jeg sier det til ham mens armene hans drar meg forsiktig
gjennom gatene, på vei hjem.
Han svarer ikke, han fortsetter å hviske mellom utbruddene mine, og hele jeg er elektrisk i hendene hans.
Jeg tror jeg lyver når jeg sier det, jeg klarer ikke å la være, tenker jeg.

Jeg våkner morgenen etter og ser solstrålene sporadisk forbi gardinene, skinnende gjennom lysekronen i taket. Jeg strekker hendene opp og siler lyset gjennom fingrene mine.
Det sitrer i dem, som om han har vært her, som om det var virkelig.
Pulsen min stiger igjen i det jeg snur meg mot den kalde veggen og forsøker å drømme videre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har en blå, rød, lilla hånd. Med rød neglelakk.
Den andre er tørr. Uten neglelakk.
Jeg tenker på myke jentestemmer som synger til meg, mens jeg ligger i sengen med knusktørre øyne.

Alle lokker meg bort, mot steder jeg ikke kan være.
Jeg ser lengtende ut av togvinduet om morgenen, gjennom de blomstrende trærne, det grønne.
Når jeg endelig er stille, mykner øynene mine og gjør meg til en annen person.

Jeg har pornografi i hodet.
Konstante bilder der jeg tar på andres hud.
De på meg.
Eller på helt andre.

Jeg er tilbake der jeg konstant trenger oppogned-følelsen.
Den jevne følelsen av å trekke på skuldrene og akseptere alt har gått over, jeg vil leke med andres hoder.
Jeg vil ha det vondt.
Jeg vil såre, og bli såret.
Jeg vil kjenne at det kiler i magen når jeg ser på ham.
På noen. På hvemsomhelst.

Jeg forsøker å provosere det frem, for så å bortforklare alt jeg føler og tenker.
Når jeg endelig forteller ham at jeg trenger å være alene i denne nye byen, uten ham,
blir han lei seg. Men han forstår.

Jeg forstår ikke.
Hvor alt ble av, og hvor jeg er, og hvorfor jeg så gjerne bare vil stå under det varme vannet i dusjen og kjenne en annen kropp enn hans.
Mens den tar meg, opp mot veggen.
Følelsesløst.

De første tårene kommer først lenge etter. Sølvfargede perler som farger av på brystet mens jeg puster tungt i et mørkt rom.
Jeg mente det ikke, jeg mente det aldri, sier jeg.
Han spør videre, hva nå, mens han kommer enda nærmere enn før.
Jeg orker ikke snakke språket hans når jeg revner i midten.
Det svir i halsen når jeg sier det; at jeg savner den gode følelsen av å trenge ham så inderlig.
Av at det å være nær et menneske som ham var det beste i verden.

Iblant kommer den tilbake, men den sitter ikke fast. Den rømmer gjennom sprekkene om natten.
Jeg har vært med på det før, hvor lenge kan jeg holde fast før jeg må slippe taket og puste selv?
Vi er et vi iferd med å gå istykker, vi pauser tiden og lever to egne liv mens vi venter.
Som om sekundene er lim, og vi bare trenger noen få for å være hele igjen.

Til slutt er det sagt.
Midt i kaoset der jeg flyter fra mandag til fredag og fra fredag til neste igjen og verden bare eksisterer gjennom vinduet, midt i alt som bare er ord.
Jeg hører Yellow i bakgrunnen og jeg renner endelig over.
Over.
Jeg forteller ham at han fortjener bedre, og så snur jeg meg en annen vei, blant alle menneskene på tunnelbanan, i mørket hjemme, med ørepluggene i, så han ikke kan svare.
Det er ikke en diskusjon. Det er et åpenbart fakta.

Det er bare ett lys igjen, og sølvperlene på brystet mitt er iferd med å tørke.
Øynene dugger, mens jeg tenker at han alltid kommer til å være den mykeste jeg noengang har kysset.
Og at man kan ha kjærlighetssorg, selv når man er den som går en annen vei.
Jeg forstår endelig hvor vondt det er å miste noen i menneskemengden, midt i sitt eget liv, fordi man ikke holdt hardt nok fast.
Jeg skjelver når han sier at han også forstår. At han håper det går over.

Musikken holder på å ta slutt, jeg har ikke sovet denne natten heller.
Han ligger i sofaen og jeg spør om han fortsatt lever, bak hovne øyne.
Svaret som kommer er mykt, og han sier han vil gi meg tid.
All mulig tid.

Men jeg kjenner ingen tid, jeg er nummen.
Jeg kjenner bare den overveldende følelsen av å være retningsløs.
I hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du kunne blitt hundre. Jeg skulle aldri gått lei av deg.
Selv ikke når jeg latet som, eller virket irritert.
Det er så mye lettere å skyve de andre fra seg, i midten av alt savnet, under unnskyldningen om at det er vanskeligere nå enn før, å være nære noen.

Jeg forsøker å trekke pusten, jeg strever mellom gispene.
Iblant kjenner jeg kaldsvetten, øynene prikker grått og jeg vet at jeg for noen sekunder forsvinner. Alt snurrer, jeg kan ikke holde meg fast i verden.
Jeg slipper taket, uten å kunne kontrollere det, jeg slipper taket og vet at noen tar meg imot.

På det lille kontoret for noen dager siden, sa hun noe jeg ikke har lagt til side, jeg vet det er sant, men jeg klarer ikke å slippe følelsene når de skyller over meg.
“Tror du at man kan forberede seg på vonde ting som skjer i livet?”
Jeg svarte oppriktig, at jeg var usikker, men at jeg trodde det. Jeg prøver, hele tiden, sa jeg.
“Ja, det forstår jeg at du gjør. Men vet du, det må være utrolig slitsomt å gå rundt og tenke på alt det som kan skje hele tiden, er det ikke det?”
Kanskje det er. Kanskje jeg føler meg sjøsyk og skyldtunget når jeg forsøker å se for meg hvordan det ville være om alle ble borte.
Iblant gir jeg dem navn og ansikter, det føles ennå verre.
Jeg lager scenarioer der jeg tvinges til å være modig, til å være den sterke, til å være igjen i gapet etter mennesker som er bedre enn meg.
“Jeg tror ikke du kan forberede deg. Jeg tror du må forsøke å slippe. Ikke være så hard mot deg selv. Du prøver veldig hardt, og det trenger du ikke, du er bra sånn som du er.”

Det varer noen dager. Jeg holder tempoet, så kommer de plagsomme tankene tilbake.
Jeg står i rulletrappa, den uendelig lange ved tunnelbanan, og jeg kjenner de tusen tankene rive i kroppen,
det svir i øynene, jeg kjenner det kryper i nakken.
Kanskje det bare hadde vært best å være helt alene, hele tiden. Slippe å elske noen, slippe å tenke at de kan dø fra meg, eller ennå verre, forlate meg midt i all kjærligheten som jeg ikke greier å formidle til dem.

Jeg håper fortsatt at jeg kan se deg igjen.
Jeg er en halv.
Jeg er bare halvparten igjen etter deg. Som en halt, som en blind.

Det er to år siden idag. Det er 1 år og 363 dager siden jeg så deg for siste gang, i et kaldt spansk rom.
Alt vi sa til hverandre i rommet med deg, kommer alltid til å sitte fast i meg.
Våte ansikter, kvalte lyder og stille smerte. Hvite slør, hvite blomster og en glassvegg.
Jeg vet ikke hva jeg forventet på andre siden av glasset.
Jeg husker at de fortalte meg at det ville være helt annerledes.
Annerledes enn hva? Jeg kunne gått inn i rommet hundre ganger og aldri kunnet forestille meg hvordan det skulle være likevel, å se deg ligge der.
Jeg kunne aldri forstått noe mer eller mindre, det eneste jeg kunne reflektere over var alle de gråtende menneskene som snakket lavt på et annet språk utenfor, marmorveggene, den trykkende følelsen av beklemt forståelse.
Forventningen om at vi alle skulle gråte høylytt.
De må ha syntes det var vi som var annerledes, som stille sto og så på deg så lenge.
Som bare holdt hverandre i hendene og tenkte all sorgen inni oss istedet.
Som gikk derfra uten et ord, forsvant utenfor folkemengden som pratet og gråt og veivet med armene, ut i den trykkende varmen, og tilbake inn i bilen.

Jeg kan huske de neste ukene vagt.
Jeg vet at alle ventet på at jeg skulle falle ifra hverandre.
Kanskje at jeg bare skulle våkne en morgen og ha mistet all evne til å ta vare på meg selv, til å leve og fungere.
De ventet kanskje ikke lenge nok, eller kanskje de ventet for lenge.
Kanskje jeg ikke klarte å gå i oppløsning så lenge noen holdt meg sammen.
Men jeg gjorde det til slutt, og jeg kan ikke finne de manglende delene.

Iblant drømmer jeg at det er bare du som har dem, og at jeg aldri får meg selv tilbake.
Jeg kan leve med det, om jeg vet at jeg får være hos deg igjen når jeg er ferdig.

Unnskyld, for at jeg gjentar meg selv, for at jeg savner så mye og så ofte.
Unnskyld for at jeg ikke kommer videre, for at jeg forsøker å forberede meg på noe jeg ikke kan vite kommer.
Unnskyld at jeg ikke viste deg hvor ufattelig mye du var for meg, så du kanskje ikke hadde forlatt meg så tidlig.
Unnskyld for at jeg lever et halvt liv uten deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg forsøker å drukne ut tankene som smyger mellom stemmene i rommet.
Det er levende lys i hele rommet, mennesker som prater lett, skikkelser som beveger seg stille fra den ene til den andre.

Jeg tenker innimellom lyden, at de like gjerne kunne vandret gjennom meg – de ser ut som et begravelsesfølge.
Svarte frakker, svarte kjoler, svarte sko som går i ett, med sorgløse ansikter som avslører dem alle.
De har ikke forstått noenting.

Drømmene mine om henne virker mer aksepterende, de har begynt å fortelle meg at det er greit at hun er borte for alltid, men mitt våkne liv sier noe helt annet.

Den dagen hun døde ringte mamma meg og fortalte at hjertet hennes var iferd med å gi opp.
Jeg fikk høre henne puste tungt i telefonrøret, tusenvis av mil unna, pusten til et menneske som kjemper for livet.
Tunge sukkende drag gjennom en ødelagt kropp.
Jeg var så sint, sint for at ingen kunne ta henne med hjem til meg, hjem til det livet hun fortjente men likevel aldri riktig fikk.

Jeg kunne hatt så mange ting, jeg kunne gjort så mye.
Så mye av livet jeg har brukt på å ikke fortjene noenting så mye at det rømte vekk fra meg.
All tiden jeg ikke trodde jeg klarte alt det jeg så gjerne ville.

Jeg vet at hun var hos meg etter at hun gikk bort.
Jeg kan huske at jeg snakket til henne om kveldene, fortalte henne hvor mye jeg savnet henne og at livet mitt
aldri ville bli vondere enn det øyeblikket jeg forsto at hun ikke kom hjem til oss.
Hun var der, og hun ville så gjerne trøste meg og fortelle at det skulle bli bra – men er hun her nå?
Nå som det har gått så masse tid og jeg føler det samme, som om tiden bare gnager dypere inn i følelsen av å miste.

Jeg drømmer at jeg fortsatt bærer et barn i kroppen.
Et barn som ikke var ønsket nok til å overleve.
Legene forteller meg at jeg må bære med meg det døde barnet frem til det til slutt kommer ut av seg selv.
Marerittene kommer nærmere, jeg setter spørsmålstegn ved valgene jeg har tatt.
Kanskje hadde jeg vært lykkeligere – selv om det hadde kostet meg all kjærligheten og den fremtiden jeg så desperat forsøker å styre.
Kanskje kan man aldri vite om man velger rett, selv når man tror at man har full kontroll.

Jeg ser rundt meg på menneskene som duver stille til musikken i bakgrunnen.
De har forstått at man ikke kan sørge bort livet sitt, de velger å smile og le i påvente av at døden innhenter dem
og alle de er glade i.
Jeg svelger hardt, men angsten sitter fortsatt i meg i form av en stor hard klump i halsen.

Når jeg legger meg om kvelden hvisker jeg til henne og spør om hun fortsatt kan høre meg.
Jeg spør henne om jeg kan få lov å komme til henne før de andre, så jeg slipper å miste igjen.
Jeg spør henne om jeg kan få dø først.

Jeg spør henne om hun kan svare meg snart, før jeg mister fotfestet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjenner pulsen min under fingrene hans mot halsen min, den er rask.

Hvorfor klemmer han så hardt?

Han ser meg rett inn i øynene, varmen i blikket hans smelter ikke den iskalde følelsen jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
Musikken i bakgrunnen er fra en tv-serie jeg pleide å se på når jeg var yngre, det virker som om han kjenner låten, han svinger lett fra side til side etter rytmen i den.

Jeg observerer, nesten fra utsiden av kroppen, mens han ser på munnen min puste tungt og sakte.
Luften jeg drar inn er fuktig og varm, den kommer rett fra ham, det er kvelende.
Han er sulten, tenker jeg.
Han er utsultet og umettelig og jeg har dyttet ham over kanten, hvorfor klemmer han så hardt?

Kroppen min er myk og formet etter ham, han klemmer den mot veggene, drar meg rundt i rommet mens jeg ser kaoset på innsiden av ham.
Han vet hva han må gjøre, han vet at jeg ikke kommer til å skrike, han vet at han er alt jeg har.

Jeg vil rive ut øynene hans, de stikker meg.
Jeg vil rive av ham klærne
Hvorfor klemmer han ikke hardere?

I et øyeblikk kjenner jeg ham nøle foran meg.
Han ser beklagende på meg, sier unnskyld med kroppen sin og stryker meg vennlig over brystene med myke varme hender.
Jeg kjenner angsten krype i mellomgulvet idet han tvinger kroppen min rundt, med ansiktet mot veggen.
Jeg lukker øynene og holder pusten.

Om jeg spiller kortene riktig kan jeg komme meg unna.
Jeg kan rive ut øynene hans, de stikker meg.
Hvorfor klemmer han ikke hardere?

Han står så nært inntil meg at det er vanskelig å puste, han vet akkurat hva han gjør.
Kanskje han har gjort dette før, kanskje er det dette han alltid – fingrene hans er tilbake rundt halsen min,
de klemmer hardere denne gangen.

Jeg hører at han er iferd med å si noe, før det blir helt stille.
Han holder pusten sammen med meg, det prikker i fingrene mine og munnen min kjennes nummen og tørr mot den kalde veggen foran meg.
Og så, tvinger han den sterke kroppen sin inn i meg, jeg tar imot som en flink pike.
Han fortsetter i lange, harde støt, hendene hans brenner i meg og det svartner for meg i et øyeblikk.
Når jeg kommer tilbake, kjenner jeg de våte tårene hans nedover ryggen min.

Jeg visste hva som kom lenge før han gjorde det selv
Hvorfor klemmer han ikke hardere?
Han vet at jeg elsker det når han klemmer hardere-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Drømmene mine er sanne.
De nettene jeg får sove, er de der, fyller kroppen med uro og altfor vonde ord.

De handler oftest om utilstrekkeligheten min, at jeg, som i virkeligheten, ikke mestrer ting som burde være lett for et vanlig menneske i min alder.
Jeg snubler, tennene mine faller ut – jeg mister alle rundt meg og de blir borte og jeg klarer ikke å finne fotfeste.

I noen av dem blir jeg skutt.
Jeg løper ikke lenger fra pistolene som blinker foran meg i de grå, fargeløse marerittene.
Jeg lukker øynene og kjenner pulsen min forsvinne, tankeløst og stille.


Og i noen dukker hun opp, og jeg sårer henne – jeg skader henne, hun sier aldri noe stygt til meg, men jeg har den samme skyldfølelsen i drømmene som jeg har når jeg er våken, over alt jeg burde klare men ikke får til.
Jeg spør iblant når jeg våkner, ut i den tomme leiligheten, om hun fortsatt er her hos meg.
Jeg spør om hun fortsatt stryker meg over kinnet når jeg gråter, om hun fortsatt tror at jeg kan snu alt når det går så galt.

Jeg synker, sakte men sikkert, dypere ned tilbake i det sorte hullet jeg en gang kom fra.
Hullet jeg krabbet ut av etter at det nesten slukte meg hel for noen år siden.
Vi er gamle kjente, det sorte hullet og jeg.
Det ser på meg med sultne øyne, og jeg stirrer matt tilbake uten å blunke.
Uten å se bort.

Det er som om jeg ikke ser ansiktene rundt meg lenger, de smiler på utsiden, men jeg kan ikke se hva som foregår innenfor huden, i hodene og hjertene deres, og det stikker meg når jeg forsøker å se det for meg.
Iblant tror jeg det synes på utsiden, hvor sliten hjertet mitt har blitt på så kort tid.
Hvor lite jeg tåler, egentlig, hvor sårt det er å alltid være den som forsøker for hardt og brenner seg først.

Innerst inne vet jeg at bare jeg kan redde meg selv, men jeg vet ikke hvordan, og de dagene der jeg ikke helt vet
om jeg egentlig kan eller vil, skremmer meg.
Kroppen min er trøtt, den verker før jeg sovner for å drømme flere drømmer.
I en av dem forteller hun meg at jeg er et godt menneske, og jeg vil holde henne fast så hun ikke forsvinner, jeg vil være der hun er, jeg vil slippe å mislykkes flere dager.
Hun ser uttrykksløst tilbake på meg og blir borte i strømmen av tanker hodet mitt kaster rundt.
Når sluttet drømmene mine å ha farger?


Kanskje har jeg til slutt mistet det.
Kanskje har jeg til slutt snublet så jeg ikke kommer opp.
Om det er så, vil jeg i det minste be om en hånd til å hjelpe meg før jeg legger meg ned og lar det sorte hullet sluke meg en gang for alle.
Jeg er ikke den første.
Jeg er ikke den siste -
Jeg er bare meg. Det er det som bekymrer meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stockholmskjærlighet

januar 5th, 2011

Jeg lukker øynene og kjenner det durer under meg, som om jeg drømmer – mens jeg sitter på bussen inn mot innerstaden i førjulsmørket en morgen.
Mennesker, svenske mennesker, kommer på bussen i tur og orden, mens jeg titter ut av vinduet ut på den magiske forstaden full av julestjerner og lys i vinduene.

sundbyberg_parkering

Byen min, som jeg nå delvis eier sammen med alle disse som køer inn på bussen, er frossen og vakker.
Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted jeg heller vil være, selv når det er minus 18 grader og jeg lurer på om jeg og min Katt kommer til å overleve vinteren i det hele tatt.

De varme hendene hans skjelver, og iblant er han det skjøreste i verden – jeg strekker ut armene så langt jeg kan, men jeg kan ikke redde ham, og en av dagene før julen greier jeg ikke lenger å se på at det skjer, og jeg innrømmer alt for ham.
Han lover at ingenting galt skal skje, at han skal ta bedre vare på seg selv, og vi blir enige om å dra til Filmstaden en av dagene fordi jeg sier at det ser ut som et magisk eventyrland i snøen, med de store neonskiltene og alle menneskene som ser ut som sorte figurer fra et maleri som glir inn og ut av den høye porten.

filmstaden solna

Jeg elsker fortsatt å se på ham sove, og selv om han sover så urolig at vi ikke engang kan sove i samme seng halvparten av tiden, forstår jeg ham så mye bedre når han puster jevnt og stille i rommet i leiligheten min.
Alle snakker forbi hverandre, selv oss.
Jeg tar meg selv i å bli det svenskene kaller Hjemmeblind – jeg mister perspektivet og greier ikke se all lykken og roen jeg fikk når jeg fikk ham -
At jeg er et bedre menneske fordi han holder ut med meg når jeg er et dårlig.
At han tar vare på meg på alle måter jeg trenger, og at alt det han ikke gjør, er de tingene jeg burde og skal greie å gjøre selv.

Jentene på jobb forteller om kjærestene deres som nekter å flytte til Norge, og hvordan de iblant lengter hjem.
Kanskje lengter de hjem nettopp fordi den de er knyttet mest til, ikke vil dit.
Kanskje er det slik.
Min katt sier at han blir med meg hvor som helst, og at om jeg vil til Norge blir han med.
Min Stockholmskatt som ikke forstår norsk, min bygutt som ikke forstår hvorfor mennesker vil bo i hus og ha hage og ikke i leilighet, som hans mor som bor i 13.etasje.
Jeg tør aldri se ut av vinduene når vi er der, livredd for at hele bygget skal svaie som en tegneserieskyskraper i gummi, bøye seg helt ned til bakken – eller brekke, falle ned-

Jeg som ikke kan forstå at de kan sove der om natten mens togene ruller forbi på pendeltogstasjonen under, uten å være livredde for at hele huset skal riste ned i bakken.

sundbyberg

Det er så lett å glemme, når man plutselig har blitt to, at ikke alle er mer enn én.
Noen har bare seg selv å lene seg mot, ingen som kan bære dem når de ikke selv greier å holde sin egen vekt oppe.
Så fort man glemmer, så fort man overser alle andre og deres eventuelle ensomhet.

Min katt er den jeg lener meg på, jeg forstår etterhvert at han er alt jeg trenger,
og på nyttårsaften ligger vi hjemme på sofaen og gjør ingenting.

Vi trenger aldri gjøre noenting, sier jeg, om vi ikke vil det.
Han klemmer meg, han klemmer meg hver eneste dag, vi spiser nyttårsbiff, de har ikke kalkun i sverige – og vi sovner etter middagen uten dårlig samvittighet, og drikker champagne når vi selv synes det passer.
Vi har et helt nytt år å fargelegge, og vi bor i en av verdens fineste byer.
Vi er to av verdens heldigste mennesker.
Vi er to.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fight the feeling

november 7th, 2010

Vi har ingen tid.
Den forsvinner mellom oss, tunnelbanan, Odenplan og St:Eriksplan, mellom Kungsträdgården og alle de andre navnene som flyter forbi meg i halvmørket om morgenen.

Hverdagene spiser oss, og selv om jeg elsker morgenene i Norra Stationsgatan,
lengter jeg alltid til ham.
Helgene går så fort.

089

Jeg våkner tidligere enn ham på lørdagene, og mens han er trøtt og varm og seig,
sniker jeg meg ut i solen.
Det er frost på alle bilene, takene glinser i solen.
Jeg tar tunnelbanan 1 stopp, og går til blomsterbutikken.
Det er alla hälgonens dag, alle setter lys og blomster på gravene til de som mangler, og jeg kjøper en passe stor bukett, med et kort til.

072

Når jeg kommer hjem, legger jeg meg i badekaret og skriver på kortet og sender med ham blomstene hjem, så han kan passe på at de ikke dør.
Blomster dør jo likevel, jeg har egentlig aldri vært spesielt begeistret for dem, men familien hans har bedt oss til fest, og jeg vil ihvertfall ikke virke uforskammet.

Det holder vel at jeg er norsk.

077

Det gikk opp for meg en helg vi dro hjem, han og jeg, at jeg bor her nå.
At jeg er en innvandrer, og at blikkene, tempoet, atmosfæren er en helt annen her.

075

Men mellom slagene og de tøffe og iblant lange dagene,

er han der og han er den mykeste.
Jeg savner ham som mest når jeg våkner på søndagene og hører hans myke pust; og vet at han skal dra og jeg må tilbringe søndagen alene.
Jeg savner ham allerede, når han kysser meg og sier ha det.
Når han kysser meg og sier hej då.

081

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I still read your star signs

september 30th, 2010

Det er for mye lyd.

Jeg ser hvor vi er på vei, mens jeg dykker ned i sølepyttene langs veien.

Det er for mye lyd,
jeg stenger det ute og ser på ham.
I øynene hans ser jeg refleksjonen av meg selv.
Det er for mye lyd, for lite å hente der inne.

Han klamrer seg til meg
Og jeg dykker.

baby, baby can’t you see
this world ain’t big enough for you or me
so light the candles and turn out your lights
and turn on my lights

Hver gang han er her, vil jeg bare være stille.
Det er for mye lyd.

Og når han går, er jeg tom.
Tommere enn refleksjonen i øynene hans, tommere enn sølepyttene jeg snubler i.
Jeg kjenner kroppen snøre seg rundt ham hver gang han hvisker.

no love could be this hard to beat
i still read your star signs,
star signs
i don’t even know what they mean
what you mean

Alt jeg vet,
er at ingenting er så viktig.
Gnagsårene på innsiden forsvinner kanskje,

neste gang jeg ser ham i øynene uten å se min egen refleksjon.

I don’t even know what you mean

what you mean

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Of blind faith and pantomime

september 23rd, 2010

Innimellom øyeblikkene av bare lykke,
kjenner jeg at jeg fortsatt bare er et menneske.

På radioen hører jeg i bakgrunnen av tankene mine
at vinteren er på vei.
Høstjevndøgnet ligger utenfor vinduslysene mine,
og jeg kryper i sengen alene.

Den lukter av kjæreste, av mannen min,
og jeg lengter mer etter ham enn noengang.

A little sad of soul, a little weary
Maybe I am that?
Will nobody love me?
Is an empty heart and a conscience all I have?
If i die tonight, if I give up the fight
Will you do something for me?
Tell them my story, tell them well
Tell them everything you know

sort

Det sorte hullet som eier meg, spiser seg sakte gjennom det innerste laget hud,
på vei ut, på vei til å rømme fra meg og over til noen andre der det skal spise seg enda sterkere
før det kanskje kommer tilbake og tar meg, og til slutt lykkes.

Noen dager drømmer jeg om å kjøre igjen.
Og om natten drømmer jeg om henne,
om tiden som har gått.
Jeg kan se alle tingene hennes,
nipsfigurene og lukten av det eneste jeg kan holde fast i, tryggheten hennes.
Jeg hjemsøker henne, som om det er jeg som er borte og hun som må leve hele livet uten meg,
jeg slipper aldri taket.

Rommene i leiligheten hennes bor i hodet mitt,
vissheten om at hun for alltid er fanget i min kropp, proppfull av minner,
gjør meg dårlig.
Den sikre følelsen av at hun eksisterer for evig i savnet mitt,
gjør at skyldfølelsen stikker meg i øynene til jeg gråter og jeg vet ikke hvor jeg kan gjemme henne.
Om jeg bare kunne gi slipp, så hun kan få hvile.

htc 043

I was born in the springtime
Born of love and cradled in a misfit history
Of blind faith and pantomime
Oh, I know what I am but I don’t see
So if I die tomight, if I give up the fight
Will you do something for me?
Tell them my story, tell them well
Tell them everything you know

Jeg kjenner minuttene som smeltende snøfnugg, gå ifra meg.
Jeg kjenner at det er like før, gjør meg klar for å være den eneste i verden igjen,
med kalde ensomme øyne.
Men det er noe som er annerledes nå.
Alt er annerledes, og jeg har ikke tenkt å kjempe.

Jeg vil huske hvordan det kjentes når jeg våknet og verden var noe som skjedde et annet sted.

When we’re dead and gone
What will still be here?
What will carry on?
When we’re dead and gone
When there’s nothing left
What will still be here?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvit neglelakk og sakte, seig lørdagstid.
Septemberkvelder er ventetid, de inneholder både restene etter den varme sommerluften og en helt ny lukt som gjør meg forventningsfull.

Min stockholmsverden er full av gitar og runde, hvite gatelykter.
Jeg kan aldri definere hvor forelsket jeg er i bylysene om natten.
Hvor magisk det skitne vannet som renner forbi slottet er, eller hvorfor jeg skulle ønske jeg kunne gå meg bort i de smale gatene i gamla stan for evig.

Jeg tror ikke det finnes noe som er så deilig som å bare være nordmann i stockholm, en evig turist som kan gjemme seg bak svenske konsonanter og late som når man vil, og likevel bare være “nørsk” når det er noe man ikke forstår.
Et perfekt gjemmested fra lille norge, der alt akkurat nå virker altfor uorganisert og casual.
Velkommen til system, her er du, hvor vil du, fryd? Du kan komme akkurat dit du vil.

Mine nye fantastiske kolleger tar meg med på Caliente på St Eriksplan,et av mine favorittsteder i byen, jeg elsker de store åpne gatene, Stockholm er aldri tom, og vi havner ved siden av et svensk jenteparty.
En av jentene har bursdag og de synger ja må hon leva mens vi titter på hverandre og smiler, som om vi deler den forferdelige hemmeligheten om at det høres ridiculous ut når svensker synger akkurat den sangen, men ikke helt vil innrømme det.

Vi snakker om å være norske, og om å være den rare, om flink pike-syndromet og vi spiser deilig tapas og jeg kjenner at dette er akkurat passe og at det er her jeg vil være.
Senere går vi ned tunnelbanan og treffer en av de danske kollegene våre og hennes venner, og de andre reiser videre til gamla stan.

Jeg setter meg i bilen hjem og kjører gjennom Sundbyberg sentrum, kveldene er stille men den lille miniatyrbyen min lever, i bakgårdene sitter folk fortsatt og drikker eller prater, på balkongene innimellom sitter jenter og ler med ulltepper på fanget, jeg stopper på filmkedjan og kjøper godis og tar med hjem til verdens vakreste.

Vi koser og ser på Sopranos med svensk tekst, jeg reagerer ikke lenger på språket, vi lurer ikke lenger på hva vi skal si til hverandre.
Jeg snakker svensk tilogmed på butikken, fordi jeg vet at når jeg åpner den “nørske” munnen min er det ingen som forstår likevel, og de reagerer ikke på aksenten min, så jeg fortsetter med svorsk, og kjenner meg merkelig hjemme blant alle de andre på den lokale ICAen.

Snart skal jeg ta tunnelbanan for første gang.
I mellomtiden skal jeg bare titte på de store runde gatelyktene langs St Eriksplan, og selv om lørdagstimene går så sakte, så går ukedagene så utrolig fort, og det beste i verden er å sitte på plassen min på jobb og være en hemmelig turist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang var jeg der, i det tomme rommet der man våkner om morgenen og kjenner et stort vakuum spre seg gjennom kroppen.
Jeg kan se det på ham iblant, selv om jeg er iferd med å sprekke av min egen lykke,at han lider,
og det er vondt å vite at selv om vi har det så bra sammen, kjenner han ikke den elektriske følelsen av å være fullstendig.. hel..

Vi snakker svensk sammen når det er oss to, og på telefonen veksler vi mellom norsk, svensk og engelsk,
og det beste i verden er når jeg våkner i helgene i sveriges minste kommune og kan se på ham sove i den gode myke sengen,
mens jeg selv sitter under dyna et stykke unna i sofaen og bare nyter å være trøtt og varm og nær ham.

En morgen tar jeg noen timer fri fra den herlige nye jobben min og drar til skatteverket for å endelig gjøre det.
Flytte til sverige, melde meg ut av norge, bli en ekte svenske.
Damen smiler til meg etter at jeg har fylt ut alle papirene, unntatt feltet for “avsikt med vistelse i sverige” og jeg spør hva de vil at jeg skal skrive.
Hun spør meg hvor lenge jeg har tenkt til å bli i sverige, og jeg blir stum et øyeblikk.
Jeg svarer at jeg ikke er sikker, at jeg.. vel.. at jeg tenkte å bli her for nå.
“Da skriver du for alltid!” ler hun.


I en liten leilighet i stockholm bor jeg, og jeg har alt jeg kan ønske meg, men hva har han?
Jeg kjenner meg skyldig for at han ikke er lykkelig.

For at jeg har alt, og han har ingenting.
For at jeg bare kan se videre, gå på, for at jeg ikke er redd eller liten lenger,
mens han bærer hele verden på sine skuldre.
Jeg skulle ønske jeg kunne bære den for ham, se ham slippe å plages av mørke tanker og tunge dager,
fordi jeg har vært der og jeg vet jeg kunne gjort det.

En morgen sitter jeg og drømmer om Gamla Stan og deilige trange smug med kanelbulle-lukt og store jakker og skjerf,
og jeg spør min älskling om det fins julmarknad någonstans.
Han sier de har, i gamla stan og at det fins gløgg og at man kan kjøpe julgodis og jeg kjenner meg så utålmodig,
som om jeg for første gang skal få se ny, hvit snø legge seg over brosten i en vakker by.
Som om jeg for første gang skal få se vinteren, uten at det er vondt og mørkt og ensomt.

Jeg vil så gjerne gjøre alt riktig denne gangen.
Bevise for ham at jeg kan, at han kan lene seg på meg når det er for vondt å gå alene.

Jeg våkner om morgenen og er så uendelig trøtt,
på vei til jobb, klokken er halv syv og han sover lydløst ved siden av meg.
Jeg kjenner etter og skjønner nå, at aldri har livet mitt vært som det er nå.
Jeg lener meg over og hvisker til ham at jeg sover ti minutter til,
bare så jeg kan ligge der og trekke inn lukten av alt jeg aldri før har hatt,
og som gjør meg så myk inni at jeg holder på å renne over.


Jeg håper at han har gjort meg til et bedre menneske.
Han har i det minste gjort meg til et lykkelig et,
og for det skylder jeg ham hele himmelen..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser dem på vei ned sykehuskorridoren; hun med lave skuldre på vei ned mot gulvet, utgnidd sminke i et rødsprengt ansikte fullt av tårer.
Hun ser opp på ham og i blikket hennes ser jeg det samme jeg ville sett om det var jeg som sto der og så på min, en uforklarlig mine som sier mer enn ord.
En stille mangel på rett følelser, et forsøk på å kjenne noe som helst annet enn fortvilelse.

Men jeg sitter her alene, enda jeg slettes ikke er alene.
Her sitter voksne kvinner med enorme kulemager fulle av nytt liv.
Her sitter unge jenter med usikre fremtider; alvorlige miner og tomme blikk som stirrer ut på en nyslått gressplen med noen få trær som skygger for varmen som ligger som et klamt teppe over formiddagen.
Jeg drømmer om å sitte under trærne og være tom, uten denne enorme grå massen som fyller meg.

Jeg kjørte forbi den store bussen for noen uker tilbake; idet jeg såvidt hadde begynt å forstå krigen som hadde begynt innvendig.
Jeg kjørte forbi det enorme blodige bildet av et foster og jeg så en annen vei og knep hardt i rattet mens jeg skar en grimase.

Jeg vet ikke om han skjønte det; jeg hadde ikke tid, og jeg blir så sint for at små, små mennesker tror de kan få bestemme over rett og galt, som om de alene sitter med svarene på ting jeg aldri vil forstå.

En tidlig morgen gjorde jeg det; jeg tok testen enda jeg allerede visste.
Jeg har alltid lurt på hvordan jeg ville reagere, kanskje er det situasjonsbetinget- kanskje jeg ville beholde det steile -hvem trenger vel- blikket på verden – eller jeg ville smelte hen i kjærlighet til overraskelsen og det nye..
Men jeg gråt, hysterisk og høyt, og jeg ringte og ba ham om å ikke forlate meg.

Noen få dager senere når jeg satt der på venterommet på sykehuset var rollene snudd.
han ba meg om å ikke forlate ham, å ikke hate ham for det som hadde skjedd, han ville gjøre alt godt igjen, han ville ta seg av meg.
Jeg kjente ingenting lenger; bare uvelheten som skyllet over hele tilværelsen.
Følelsen av å miste all kontrollen jeg Såvidt hadde karret meg til over sommeren; vissheten om at dette ville ta evigheter å gjøre opp for.

Jeg tok meg i å et øyeblikk tenke at dersom han var eldre, en annen, ville jeg kunne ha valgt noe annet.
Jeg tok meg i å klandre ham for alt det vonde verden kan by på.

De neste dagene drømte jeg om tabletter.
Tabletter som kunne fikse alt som var ødelagt.
Alt som var borte for alltid.

Om å få tilbake livet før, om svimmelheten som ville forsvinne bare jeg fikk nok tabletter.
Følelsene som ville komme tilbake og skylle over meg så jeg kunne gå til ham igjen og være den samme.

Men hver gang jeg våknet visste jeg at øynene mine så noe annet nå.
Hjertet mitt banket saktere, i utakt

Og det bare for en liten flik av tiden som gjorde det den gjorde.
Det er kanskje de små ulykkene som skjer som er livet vårt, sa jeg tørt og brøt stillheten mellom oss ettermiddagen etter.
Han svarte ikke på det, han sa noe helt annet, og mens regnet skyllet over den endelige dagen lå jeg blek og skalv i sengen hjemme, slett ikke i stockholm.

Legen hadde snakket til meg på den kalde måten bare leger kan og jeg forsto hvorfor jenta hadde kommet ned korridoren gråtende, jeg så hvorfor, men jeg kjente ingenting.

Bare at dette var slik det var, og så lenge den tyske aksenten hennes snakket til meg og bare spurte enkle ja-og-nei-spørsmål og ikke på noen måte hverken klandret eller trøstet meg, var det greit og jeg kunne se en annen vei idet hun gjorde seg ferdig med undersøkelsen og skrev ned det nødvendige på en lapp før sykepleieren hentet meg inn på et annet rom der jeg fikk alle tablettene.

Tablettene.
Som slettes ikke ville fikse alt som var ødelagt, men som i det minste ville forsøke å gi meg tilbake det livet jeg hadde før den kvalmende følelsen skyllet over meg den dagen.
Som kanskje ikke kunne gi meg min tilbake, men som ihvertfall ville gi meg sjansen til å reparere noe vi hadde ødelagt på hver vår måte.

Jeg har tatt det nødvendige valget for meg selv og bare meg, og jeg kan leve med det.
Det jeg har mistet på veien må jeg lære å akseptere slik det er, i et kaldt rom som slettes ikke er i stockholm.

Mens han er på vei hit fordi han ikke aksepterer det like greit.
Kanskje jeg kan sovne uten å drømme om tablettene inatt, kanskje vi kan greie det på egenhånd.
Uansett har jeg gått ned korridoren alene, uten å gråte, og selv om det ikke betyr at jeg er bedre så vet jeg at jeg kunne gjort det igjen.
Med eller uten min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Från och med du-

juli 30th, 2010

Det ligger en gate i Sundbyberg, rett ved Duvbo tunnelbanastasjon, i Stockholm.
En rolig forstadsgate, nært nok til å være sentralt, men langt nok unna bykjernen til å være deilig rolig, et sted med barnefamilier og koselige små butikker-

Innerst i magen, innenfor lagene med bekymring og alt stresset, forbi de søvnløse nettene og alle “what if”sene som spiser sakte på det de kan få tak i, der bor den, forventningen,
gleden, lykken.

I et 4-etasjers etterkrigshus uten heis, men med egen hage og store svaiende nåletrær på utsiden, ligger en leilighet.
En leilighet som snart er mitt nye hjem i et annet land.

De muligheten vi tar tak i på egenhånd, de sjansene vi lager, betyr de mer i lengden,
blir vi lykkeligere om vi er skyld i det vi gjør og er selv?

I min nye jobb har jeg en sjef som er utdannet i det samme som meg selv, en ung, intelligent kvinne med ønske om å utvikle avdelingen sin, den norske, i et stort, voksende svensk firma som driver med finans og betalingstjenester for internettbutikker.
I min nye jobb skal jeg sitte med andre norske jenter som har flyttet til sveriges hovedstad de også.
Jeg har aldri gledet meg så mye til å jobbe masse, lære masse nytt, konkurrere- få nye venner og bekjente og utvikle meg.

Jeg kan se meg selv ligge i mitt nye badekar, sliten etter jobb og trening, mens den kjæreste jeg har i hele verden sitter ute i sofaen i stuen min og ser på svensk tv, før vi legger oss i den store myke sengen og sovner mens nåletrærne suser svakt utenfor det store vinduet.
Jeg kan se meg selv ikke bare i de gode dagene, men de hverdagslige, de tøffe, jeg kan se meg selv og jeg er sterkere enn før, jeg har kommet meg hit nesten på egenhånd.
Alt jeg trengte var litt kjærlighet, og troen på at jeg kan mer enn jeg har bevist hittil-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kära pojke, du som orkar med mig när jag pratar svensk till dig, även när jag kan se att du känner för at skratta åt mig. (Ibland gör du också!)
Kära pojke, jag håller på att gå sönder när vi inte är tillsammans, du är den enda jag tänker på, den enda jag vill ha -
Tack för att du gillar min mat, för att du delar med när du har blåbärsglass och jag inte har det, tack för att du håller i min hand när vi är ute i stan tillsammans,  för att du låter mig ta naps, även om du vet mitt humör är skit när jag vaknar- och aldrig klagar ändå.

blåbärsglass

Tack för att du vill at jag ska göra saker när vi inte är tillsammans, även om det betyder mindre you-time.
Tack för att du är så jävligt god på att golfa, så jag kan drömma att du blir proffs, och för att du tror på mig och alla dom dumma saker jag säger och drömmer om.

Tack för att du är uppe mitt i natten och äter varm hallonpaj med vaniljsås med mig.

heart2

Du är aldrig på dårligt humör, du säger aldrig nej, även när jag tjatar som värre.
Jag kan berätta allt i hela världen till dig, min bästa kompis, den jag litar på, den jag älskar.
Jag vet att du alltid är där för mig, du låter mig känna mig älskad varje dag.

Tack för att du berätter för mig varje dag att jag betyder alt för dig, jag känner det samma för dig!
Tack för att du tycker jag är vacker, även när jag är ful som fan;)

fryd222

Du är den vackraste i världen för mig, jag kan inte vänta tills dagen då jag äntligen är hos dig igen, för att bli i din stad, för att bo där och bara vara med dig -

<3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Send dem hjem!

juli 7th, 2010

Som flere har blogget om allerede, og som det står i vg nå inatt/dag tidlig; ventemottaket i Lier har inatt blitt påtent og 3 av bygningene har brent til grunnen.

De som oppholder seg på ventemottaket, er asylsøkere som har fått endelig avslag på sitt opphold i norge-
da kan man jo spørre seg hvorfor de har det?
Er dette mennesker som virkelig er så desperate etter å unnslippe sitt eget hjemland at de er villige til å gjøre hva som helst? Tydeligvis-

Og er -slemme norge- så bedritent at det gir avslag på oppholdstillatelse til mennesker i livsnød?
Jeg har mine seriøse tvil om akkurat det- jeg håper og tror at de som risikerer å bli henrettet eller å bli drept eller skadet i krig, ikke får avslag på sine søknader.
I mine øyne viser det bare akkurat hvorfor disse menneskene har fått avslag, når de tyr til vold, trusler og til slutt brannstiftelse og store materielle og potensielle menneskelige skader- de hører ikke hjemme og de bør heller ikke få være her.

Hva skulle de gjort om de nå oppholdt seg her og endte i en nabokrangel- satt fyr på naboens hus?
Norge er på mange måter dumsnilt og naivt, men til slutt får vi nok vi også, jeg synes ikke vi kan finne oss i at “uvelkomne gjester” behandler landet vårt sånn som dette; send dem hjem!

Eller hva?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sukk og stønn, NSB..

juni 28th, 2010

Kjære ubrukelige NSB, dere slutter aldri å overraske.

Rettere sagt, dere overrasker aldri men dere går liksom aldri tomme for bananskall dere kan skli på for å slå hodet i veggen- og når dere ikke sørger for donaldkuler på dere selv, så kan man ihvertfall være sikker på at det sitter en masse kunder av dere og dunker hodene sine mot mer eller mindre skarpe objekter i  ren frustrasjon.

Uansett, her kommer altså skyllebøtta-
Jeg tenkte jeg skulle forsøke å komme meg på btidags bloggtreff til helgen i trondheim.
Trondheim er en fin by, jeg har bodd der, og jeg synes faktisk også det er en fin togtur.
Fordi jeg ikke er såpass rik at jeg har råd til å fly et helt bryllupsfølge til marrakech, ei heller meg selv, sjekket jeg muligheten for å finne miniprisbilletter tilgjengelige.
Minipris er et fiktivt opplegg (begynner jeg å tro) dere i NSB har funnet på for at vi dumme nordmenn som betaler for å se dere svette skal ha noe å drive med på nettsiden deres.

For “bare” 399 kr -som forøvrig fortsatt er dyrere enn det f.eks Norwegian operer med i flyversjon, og hvor det da faktisk også reellt sett er mulig å finne disse myteomspunne lavprisbillettene innimellom- kan man humpe seg gjennom en norsk jernbanetragedie i 6-7 akter, eller timer.
Det altså, hvis  Gud, Allah, Signalfeil eller Solslyng ikke blander seg i det.

Nå fantes det da ikke noen minipris på denne strekningen å oppdrive i hele sommer såvidt jeg kunne se, whoops, uten at jeg orket å lete spesielt mye lenger, for prisen som flimret på skjermen foran meg så jeg nesten pådro meg epilepsi i forsøket, var firesifret og kostet omtrentlig det samme som en ukes sydentur inkludert flatfyll og obligatorisk legebesøk med behandling av kjønnssykdom i ettertid.
Ehem, jeg mener såklart ..influensavaksine.

Uansett, hva er det som skjer når det koster 1/4 å fly fremfor å ta toget?
Hvor lenge skal det være sånn, og hvem er det som må skjerpe egget sitt, er det NSB eller er det “alle de andre” som flyr eller busser deg for under halvparten av prisen og som attpåtil i større grad presterer å få deg dit innenfor en fornuftig tidsramme, uten at du må sitte på dombås i 20 kalde i et togsett uten strøm i flerfoldige timer som en ekstra -bonus-?
Nå er det jo noen måneder siden dette inntraff, gudene skal vite at dere i NSB glemmer rimelig mye fortere enn det vi heldige uheldige kunder gjør, merkelig det der.
Jeg bare spør, hell, kjapp hoderegning tilsier at bensin og vedlikehold av egen bil og turen opp og ned er billigere enn å sette seg i fare for å aldri komme frem på NSBs regning- min egen utilregnelighet er ihvertfall bare mitt problem, NSB er jo en vorte på hele norges samlede rumpe-

Det jeg prøver å komme frem til, er igrunnen dette:
-Dere kan ta billettene deres til 1750 gærninger og bare sette dem på “den brune kontoen på bakrommet”.
Jeg setter meg i Kenguruen (en smekker liten pizzabil cirka mellomkrigstid jeg har æren av å hviiiine rundt i, kledelig som fy) og kjører sjæl.
Da kan jeg velge musikken selv og jeg slipper å sitte ved siden av unger som griner og snørrer, og min egen versjon av “NSB Meny” består av kaffe som er traktet på ekte vann og kaffebønner, ikke på salte tårer samlet fra et norsk venterom anno januar 2010.. Etter å ha blitt tint opp såklart, dere fyrte jo ikke akkurat for oss stakkars pendlerjævler som måtte vente på dere i hele vinter.

So long, suckers!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hører ingenting annet enn lyden av lykke i ørene.
Jeg ser bare syv tomme kalenderdager som jeg skal fylle med smil.
Barbent vandring i hyttegress, kald øl, regn eller sol-
jeg bryr meg ikke hva verden har å gi bort av vær denne uken,
svensken min kommer idag og jeg har planer om å være verdens beste kjæreste.


Happiness hit her like a train on a track
Coming towards her stuck still no turning back
She hid around corners and she hid under beds
She killed it with kisses and from it she fled
With every bubble she sank with her drink
And washed it away down the kitchen sink

Jeg har den rastløse kriblingen i kroppen, den som forteller meg
at det er på tide å treffe folk jeg savner, nyte sommeren-
det har tatt meg så fryktelig lang tid å blir klar for den, men nå, nå er jeg, og jeg vil leke med LykkeLisa i barteby,
jeg vil hilse på gamle fjollevenner fra folkehøyskolen, jeg vil ta farvel med hele norge mens jeg fortsatt kan- om bare 1 måned flytter jeg herfra..

The dog days are over
The dog days are done
The horses are coming
So you better run

Run fast for your mother, run fast for your father
Run for your children, for your sisters and brothers
Leave all your loving, your loving behind
You cant carry it with you if you want to survive

Jeg vil spise jordbær.
Med fløte og melis.
Se fotball-vm og heie på Argentina, snakke tullespansk til svensken,
dytte ham i innsjøen og brenne bål hele natten.
Jeg vil sovne full på en utefest,
jeg vil ta nattbad, sole meg på trampolina med min beste venn i hele verden og høre på teddybears og florence and the machine.

The dog days are over
The dog days are done
Can you hear the horses?
‘Cause here they come

And i never wanted anything from you
Except everything you had and what was left after that too, oh
Happiness hit her like a bullet in the head
Struck from a great height by someone who should know better than that

Idag er jeg så sliten etter 7 nattevakter på rad,
men jeg har det så ufattelig bra i en frisk kropp full av kaffe,
jeg er så lykkelig for at det er sommer og at det bare er deilig, grønt og blomstrete og fint overalt, om 3 timer skal jeg stå på gardermoen og smile til verdens vakreste gutt, og så skal vi kline, sånn skikkelig, så alle tenker at vi burde få oss et rom, og så skal vi dra og kjøpe de jordbærene og begynne på uka vår;)


The dog days are over
The dog days are done
Can you hear the horses?
‘Cause here they come

En riktig god sommer til dere alle sammen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Life’s too short

juni 25th, 2010

Jeg døser, det foregår en million ting på innsiden av øyelokkene mine på en gang, jeg kan kjenne minst tre edderkopper som kravler over kroppen min under dyna.
Jeg hiver den av meg og hopper ut av sengen. Ingenting.
Det er ingen edderkopper hverken på meg eller i senga.

Iblant, skrev jeg for en stund siden, er jeg nære ved å gi opp.
Jeg tenker at han vil ende opp med å hate meg hvis han blir hos meg lenge nok.
Jeg tenker at jeg ikke fortjener ham, jeg er livredd for å ta ham for gitt, gjør ikke mennesker ofte det?

I de mørkeste øyeblikkene leter jeg etter unnskyldninger for å bli her og leve et halvveis liv for alltid.
Så kan jeg slippe å flytte helt dit bare for å skuffe ham, vise ham at jeg bare er meg og at når vi to ikke er helt nye, så er ting slitsomme og vanskelige og ikke verdt det- for ham altså.

Min kjæreste er 6 år yngre enn meg.
Det har tatt meg ganske lang tid å akseptere at vi er to like mennesker, å tro at vi har en fremtid sammen.
Det har vært og vil være øyeblikk der jeg tenker “om ti år når han er sammen med noen andre-” og det kan jo godt hende, men jeg liker tanken dårligere og dårligere, jeg tvinger den ut av hodet mitt.
Jeg føler kanskje enda at det kanskje er noe galt med meg, som plutselig har falt for en gutt som fortsatt er i tenårene-
Men jeg vet at han er moden for alderen sin, og jeg prøver å la være å tenke at han vil slutte å like meg bare han blir litt eldre.

Som han sier, det kan like godt være meg som ham,
og når jeg forsikrer ham om at jeg ikke har noen planer om å gi slipp på ham, kysser han meg lett og sier at det har ikke han heller.
Jeg glemmer så lett at han ikke har sett de samme tingene som meg, at vi ikke er samme menneske, men to helt forskjellige, jeg glemmer så lett at hans puls ikke er den samme som min,
men det kjennes sånn, og jeg er livredd for å ta det for gitt hvor trygt det føles.

Noen dager husker jeg at det jeg har hatt i fortiden ikke er noenting i forhold til det jeg har nå.
Jeg er flink, de dagene jeg vet at alt jeg vil ha er et ønske jeg tør å ønske unna, de dagene jeg vet at jeg er en av få prosent som er født med alle forutsetninger for å både klare meg og være lykkelig på en og samme tid.

En dag sitter vi under kirsebærtrærne utenfor tekniska högskolan mens han fikler med telefonen sin og jeg har krysset bena mens jeg følger med på en herre som feier bort de nedfalne kirsebærblomstene.
Jeg tar ham i hånden og han klemmer min, og jeg tenker at selv om det er disse øyeblikkene jeg altfor emosjonelt og ofte beskriver, så er de fleste øyeblikkene vi har sammen de der vi bare ler og tøyser med hverandre, kiler, plager, klyper og erter.

Jeg ser på ham mens han står og venter på meg ved bilen.
Jeg ser på ham mens han sover ved siden av meg, tung pust under bustete hår.
Han er min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Blod, gørr og kjærleik

juni 23rd, 2010

Han sitter stille ved siden av meg.
Han ser alltid så alvorlig ut, det er noe trist over ham, store brune øyne med et skeptisk blikk på verden.
Jeg sitter og synger med til bilradioen, en ukjent svensk kanal spiller en sang jeg har hørt før, i vinduet foran oss kommer gress og trær susende mot og forbi.
Iblant har jeg lyst til å holde ham så nærme inntil meg at vi smelter sammen helt- og hviske mykt at jeg ser, jeg vet, jeg forstår- at alt ordner seg om han bare fortsetter å være seg selv.

Når han er alene, vet jeg at han leser avisen, på bussen eller mens han spiser lunsj.
Jeg kan se ham for meg, stryke håret unna ansiktet mens han sitter ut mot et vindu i stockholms by med en tallerken foran seg.
Kanskje spiser han kebab, oftest spiser han sandwicher, nesten aldri pizza.

Han har innrømmet til meg at han er redd for dommedag.
En ettermiddag slukte jeg noen timer med profetifilmer og global oppvarming, nostradamus og 2012, og da jeg skulle fortelle ham om hva jeg hadde sett, ble han panisk og ba meg aldri snakke om slikt.
Han vil ikke vite, sier han, han vil bare leve, jeg tror jeg forstår.

Han er mykere enn alle andre gutter jeg har møtt,
han er aldri redd for å fortelle meg akkurat hvor mye han savner meg,
og jeg er lykkelig, hver eneste dag forteller vi hverandre at vi elsker hverandre.
Jeg er redd for at jeg skal glemme hvor heldig jeg er, at jeg skal ta det for gitt at han er så fantastisk.

Han spiller golf med pappaen sin, jeg har sett alle golfklubbene deres i hver sin bag stå midt i stuen hjemme i leiligheten.
I mitt hode er han best, jeg innbiller meg at han burde bli proff og at jeg kan stå i hvit kjole og skyggelue og følge spent med mens han slår hole in one på alle og at han blir verdensmester og at vi tilbringer halve året i usa, eller på hawaii, mens han gjør det han gjør best.

Han sier han aldri blir proff, men han konkurrerer iblant, og jeg vet at han er flink- jeg har ikke tenkt til å slutte å innbille meg at han burde bli proff helt enda.

Han hater at noen er sinte på ham, at noen tenker at han ikke er en bra fyr, at han er egoistisk og ikke tenker på andre- han er kanskje litt for opptatt av hva andre mener om ham, og jeg prøver å oppmuntre ham til å tenke på seg selv, om ikke hele tiden så ihvertfall litt.

Den siste tanken jeg har om ham, mens vi sitter der i bilen ved siden av hverandre- er at han er en håpløs bygutt, han skjønner ikke engang hvorfor folk bor i hus og vil ha en hage, når de kan bo i en leilighet og se utover byen og slippe alt slikt.

Plutselig har han blod over hele seg, “oi” sier han og jeg styrer bilen ut av motorveien og stopper så fort jeg kan mens jeg spør om hva som skjer, om han er i orden, om det er noe jeg kan gjøre-
Han blør neseblod, jeg ber ham bøye hodet tilbake og gir ham noen servietter.
Når det har gitt seg, går vi inn på en kafé og han vasker seg på hendene mens jeg ser på ham i speilet og stryker ham over ryggen.
Han er høyere enn meg, uten at det er noen spesiell bragd- han er høy nok til at hvis jeg står på tærne er jeg akkurat høy nok til at leppene våre er på samme sted sånn cirka, jeg kysser ham og spør om alt er bra.
Han nikker og jeg ber ham ta av seg genseren med blod på,
før jeg vasker av flekkene i det kalde vannet.

Han står utenfor og ser på meg, de store øynene smiler og jeg kan se det, jeg kan se at han er like glad i meg.
Glad for at jeg er der, at jeg vet hva jeg skal gjøre, spesielt de dagene han ikke er helt sikker selv.
Den kvelden når vi kommer frem til hytta, henger vi genseren hans til tørk over en stol og setter oss i sofaen med teppet over mens regnet plasker utenfor på terrassen og han kysser meg lenge, før han takker meg for hjelpen.
Jeg sovner, som jeg alltid gjør i armkroken hans mens han fortsatt er fullstendig våken, men han lar meg likevel.

Jeg våkner tidlig dagen etter og går ut i stuen og drikker en kopp kakao mens han sover og ser på vannet som fortsatt flommer over bryggekanten, på de store bølgene og på den lille hagen som ikke lenger har noe distinkt skille mellom naturtomt og grønnsaksbed, de to har minglet sammen og overvokst de runde steinene bestemoren min omhyggelig plasserte der.
Jeg forsøker å skilne hva som er hennes ting og hva som er onkel og tantes ting etter at de tok over hytta, jeg lurer på om det fortsatt kan være noe i rommet som Hun tok på sist, som om det er et skritt nærmere henne.
Når jeg ikke lenger orker å tenke på det, drikker jeg opp kakaoen og blir sittende i sofaen en stund og bare lukte på furuhytta mens jeg myser på rommet.
Plutselig hører jeg en trøtt stemme fra soverommet som frågar om jag kommer og legger meg igjen.
Jeg er ikke så hard å be.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For øyeblikket er jeg midlertidig tilbake i bolleogbrus-businessen, og her møter man mye spennende som er på gjennomfart.
På livets landevei er jeg stasjonert i en grøftekant tilhørende en av norges mest trafikkerte motorveier, og hit finner titt og ofte en turist eller ti ut at de skal ta seg en pust i bakken, drite litt på toalettet vårt og spise litt kvalitetspølse.
Ingenting galt der, de aller aller aller fleste jeg treffer på jobb er blide og joviale mennesker som ikke stopper for å lire av seg noe som helst som ikke tåler dagens lys- skjønt det finnes jo alltid de som er misfornøyde- de kommer både i variant Foran og Bak disken.

Uansett, jeg vil benytte anledningen mens jeg oppholder meg på det store internettet til å fortelle de som måtte være, kjenne eller har slektskap til en tysk turist å notere dette; Fytti grisen for en ubrukelig gjeng dere er!
Dere snakker ikke en konsonant engelsk, men ut av det gjennom-schweinhund-dubbede søppelpoplyttende industrimøkkete mellomeuropeiske drittlandet deres skal dere ha dere, i den tro at tysk er et verdensspråk og at det er vi andre som skal bukke og skrape og lire av oss den stygge munnsykdommen dere kaller et språk.

“Sprechen sie deutsch” ramler det ut av de korte pølsefete bartebefengte bleke shortskledde kroppene deres foran meg, gjemt bak skjorter så glorete at de kunne fått elvis til å gråte og et par briller som er så sterkstyrket at øynene deres ser ut som to tennisballer trykket inn i en halvhevet pizzadeig.
“Nein, english” sier jeg uinspirert, vel vitende om at mitt avkreftende svar ikke et sekund har tenkt til å stoppe dere fra å fortsette å ha ut av dere gloser jeg bare kan gjenkjenne fra diverse utrivelige nazifilmer og de tre tysktimene jeg orket å tvinge meg til å ta på videregående før jeg strøk over timeplanen og gikk over til fransk – som per dags dato også er et tullingspråk jeg gjerne kommer tilbake til senere- men som ihvertfall faktisk -er- snakket av mer enn 3 drittland i verden vi likevel ikke vil ha noe å gjøre med.

Jeg skal gå med på at tysk hadde potensiale til å -faktisk- bli et verdensspråk, sett bort i fra en liten, vesentlig detalj-
Dere tapte andre verdenskrig for 60 år siden, og selv om dere prøver å glemme det og håper at vi andre bare fortsetter å tvangsfore barna våre med ein schwei drei i diverse undervisning gjennom skoleårene, så er det unektelig sånn at det er dere som burde se opp fra sauerkrautfatene og lukte lunta snart, og se til helvete å lære dere engelsk.

Tyskland er et stort, gjennomdubbet gubbeland fylt av kolesterolmat og e-stoffer, dere er hvadå, typ ørtogførti millioner mennesker og jeg er nesten villig til å vedde fire tær på at kanskje en femtiendedel av dere engang har tatt i en udubbet versjon av hannah montana eller hva fader dere ser på dere borte i bratwurstland.
Det kommer masse bra fra tyskland, helt sikkert, vom-vennlige bensinbrølerbiler og tonnevis med feite pølser vi kan spise på oss hjerteinfarkt av- men turistene deres kan dere få billig av meg.

Når dere etter mye om og men ruller ut av parkeringsplassen min med de trafikkfarlige monstercampingvognene deres etter å ha irritert ståpelsen av meg, er det hakket før jeg løper etter med en tysk norsk ordbok bare for å kunne skrike noen velplasserte banneord på deres eget språk etter dere.
Ikke faen om jeg reiser til tyskland med bare engelsk i bagasjen, etter å ha fødd halve landet deres med reisemat hele sommeren der jeg desperat står og forsøker å tegne i lufta at vi desverre ikke tar de teite lokalbankkorta dere opererer med der borte, at dere kanskje i tillegg til en kjapp tur i realitycheck-land kanskje også burde innse at det er visa og mastercard som gjelder i resten av verden.
Å ha med seg identifikasjon på noe vis, eller førerkort, det er jo også altfor mye forlangt når dere nå til slutt har fiska opp visakortet av den fettsprengte khakishortsen, gudene vet hva de mener alle disse folka dere møter, “hvada pinkode schminkode, sånt driver vi ikke med i gode gamle tyskland- hva da underskrift, holder det ikke at vi står her og stirrer dumt på deg en fem minutters tid mens du går fra lys rosa til mørkerød?”

Neida, egentlig et trivelig folkeferd disse tyskerne, ikke sånn aller verst, tenker jeg, når dere endelig sier danke schøn og peller dere ut av butikken min.
Helt til jeg går inn for å vaske toalettet og finner ut at dere ikke har spylt ned bratwursten etter dere..


Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ikke drukket meg full siden september.
Hadde jeg vært mindre lat, kunne jeg sikkert telt (tellet, tullet?) hvor mange dager det er, siden jeg er akkurat så lat så skal jeg la det være, og kanskje også til slutt fortelle akkurat -hvorfor- jeg er så forbanna (forbannet, veldig, forbasket?) kjedelig og edruelig blitt.

Jeg har mange ting som kverner gjennom hodet for øyeblikket, ingen av dem føles som store kriser, men jeg skal innrømme at det å flytte langt, og nå da også et annet land, selv om det bare er til søta bror- er en bedrift jeg har foretatt meg før uten den største suksess.
Jeg skammer meg nok aller mest for hvordan det gikk utover de jeg etterhvert kom nærmere, og da tenker jeg på Piraten- og noen av de jeg ble godt kjent med, for eksempel LykkeLisa.
Da verden skled ut foran meg og jeg mistet helt oversikt over hva som var viktig og hva som kanskje ikke var det, tror jeg det var vanskelig å forholde seg til en som dere kanskje heller ikke kjente sånn i tykt og tynt.
Jeg er lei for det, og jeg har nok tenkt mange ganger at det er en del ting jeg ville ha oppklart, forklart, eller rett og slett sagt unnskyld for.

Iallefall håper og tror jeg at jeg det siste året har forstått hva jeg er nogenlunde istand til å greie, kanskje også skjønt at jeg ikke vokser på trær.
Altså at jeg er svært sjelden.
Ja, i entall, at det bare er jeg som kan være meg, og at jeg av den grunn ikke skal gå hen og være noe annet enn akkurat så håpløs, fantastisk, gæren og kjip som jeg kan være.
Jo mer fargerik jeg tillater meg å være, jo mer spennende er de tingene, stedene, menneskene og jobbene jeg tiltrekker meg- og det er jo igrunnen akkurat det jeg ønsker meg- rastløsheten lenge leve.
Jeg er ingen bohem-peace-and-love-hippie som tror at alt fikser seg bare man røyker nok jazztobakk eller titter på stjernene til man blir skjeløyd, jeg mener noe om det meste, jeg er sikkert griseirriterende å diskutere med, jeg hører skikkelig dårlig på begge ører og jeg er rett og slett helt ræva til å drikke selv om jeg er helt sykt god til det.
Ja altså, jeg tåler ikke alkohol- jeg har en fordøyelse som ikke burde misunne en forstoppet gnu, og en forbrenning som sikkert ville vært gull verdt om jeg hadde vært så uheldig å bli født i etiopia (apropos, jeg er fryktelig politisk korrekt også), jeg kan faktisk rekke å bli full både 3 og 4 ganger før det er nachspieltid.

I realiteten er jeg forferdelig festlig når jeg er full, jeg blir nemlig voldsomt mye -mer- av meg selv, altså svært høyrøstet, svært sjarmerende, svært selvgod og svært flink til det meste annet enn å bedømme antall enheter alkohyler som bør gå ned.

Så hvorfor drikker jeg ikke? .. jeg har fått meg en svensk kjæreste, som jeg flytter til stockholm for å være nærmere- og han er rett og slett ikke gammel nok til å drikke alkohol.
Så der slapp jeg den katta ut av sekken.

Sist og slettes ikke minst i denne forferdelige sausen av et blogginnlegg har jeg planer om å fortelle dere at jeg synes Justin Bieber’s “Baby” er vanvittig fengende.
Take that, bloggbitches!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjenner svetten i håndflatene allerede når jeg kjører inn mot byen, jeg kan ikke huske avkjørselen, jeg er fortsatt fremmed i en storby, jeg er en av 2 millioner mennesker i Stockholm akkurat nå, og jeg føler det- jeg føler at jeg er liten.
Kanskje mindre enn de andre, kanskje minst av alle.

Et par timer senere kjenner jeg det svir i hælene, jeg kan kjenne blodet renne ned i de fine dyre skoene og jeg forbanner meg selv for å ikke ha tatt med et reservepar som det faktisk går an å gå i, jeg kom for sent til møtet og følte meg møkkete og altfor nervøs- endelig er jeg tilbake ved bilen – jeg puster litt lettere og nå kan jeg spise lunsj i Gamla stan med verdens vakreste kjæreste i det nydelige været.

Vi har alltid konkurranse om hvem som bestiller den beste maten, han spiser pasta med biff og tomatsaus, jeg spiser elgburger med lingonsås och klyftpotatis, og etter å ha gomlet på hverandres mat med tilgjorte miner er vi enige om at jeg vinner denne gangen.
Etterpå rusler vi og stopper på annenhvert gatehjørne og kysser på den måten at alle rundt oss er gjennomsiktige, nesten usynlige.
Vi spiser blåbæriskrem i nystekte vaffelkjeks med vaniljesmak og Katt er så fin når jeg bare har ham i noen få timer, når jeg vet at jeg skal hjem, jeg elsker ham liksom enda litt mer da.

Jeg sovner på sofaen med armene hans rundt meg,  jeg har vært våken i 20 timer, jeg slukner og forstår ikke hvor jeg er når jeg våkner og han forteller meg at jeg har sovet som en stein i 2 timer.

Noen dager senere begynner jeg å fable om at jeg kanskje må bli, jeg kan ikke dra, og jeg spør Katt om han vil gå fra meg om jeg ikke kommer dit han er, at han burde, at han trenger noen som kan være der, ikke bare innimellom i korte glimt, i solfylte helger uten hverdager.

Han er ikke enig, og jeg er snart lykkelig igjen, gnagsårene på beina har sluttet å blø og jeg har plastret meg selv sammen og jeg kjenner at sommeren er nærmere, Katt kan snart komme og være hos meg i norsk sol også, og selv om jeg kjørte fra stockholm med klump i halsen denne gangen også er jeg ikke like lei meg som vanlig.

Så er det gjort, de ringer meg og forteller at jeg gjorde det fantastisk på intervjuet, men at jeg feilet testen deres med 1 poeng da jeg ikke hadde svart på siste oppgave- og om jeg kunne komme tilbake for å ta testen på nytt.

Jeg kjenner at dette må være en spøk, en test som hverken gjenspeiler evner for oppgaven jeg skal gjøre- eller sier noe om min eventuelle IQ, jeg sier at jeg må tenke på det, at jeg ringer tilbake dagen etter og sier ifra om jeg har mulighet og ønske om å gjøre det, jeg har allerede ofret mye tid og penger på dette.

Før jeg rekker å ringe dagen etter, ringer de meg og sier at de har ombestemt seg.

I et splittsekund tenker jeg at det var dumt av meg å ta betenkningstid, jeg burde bare satset, dette er jo jobben jeg vil ha- før hun i den andre enden forteller meg at jeg ikke trenger å komme og ta testen på nytt, de vil ansette meg likevel.

Vil du ha jobben? – om jeg vil ha et liv med kjæresten min i favorittbyen min, om jeg vil begynne på nytt med blanke ark i et mindre vondt hode, med en kropp som kanskje vil høre på meg, om jeg vil gjøre det jeg gjør best i et firma med masse fremtidsutsikter, om jeg vil ha nye, herlige kolleger, en døgnrytme, et fast holdepunkt?

Ja. Jeg vil ha jobben. Jeg drar, jeg flytter, til Stockholm. I august.

Lykke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke pisse har!

mai 28th, 2010

hvorvor

Jeg har ingen ord – “Morsomme skilt uke 21-”

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10007735

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet at jeg skal dø.
Noen dager kjenner jeg det i alle fibrene i kroppen, og jeg kan se det på alle rundt meg, vi skal dø.
Vi er døende, livene våre er midlertidige, spørsmålet er rett og slett hvem som får mest av den, tiden.
I mellomtiden balanserer vi mellom de gode og dårlige dagene.
Kanskje har jeg alltid hatt flest av de dårlige, kanskje har jeg alltid vært like streng mot meg selv, forventet for mye og drømt for lite, bedt om mindre enn jeg burde.


Da jeg var liten lærte bestemor meg å svømme en sommer på hytta.
Jeg kan huske de nakne barneføttene mine ved siden av hennes ned alle de brune, solvarme trappetrinnene,
lukten av furu, firfislene som solte seg på stener rundt omkring i hagen på vei ned mot betongbrygga.
Kanskje var det mamma som brukte flest timer med meg?
Jeg har bare minnene om bestemor, hun skinte sterkere enn noen annen sol på himmelen min,
uansett kunne jeg som 3åring komme meg helt ut til båtbøyen noen og tyve meter unna og tilbake ved egen maskin, med svømmeringer rundt armene.
Store oransje plastringer som lagde skvisjelyder og rare røde merker på de hvite barnearmene mine.

Jeg var ikke interessert i å beholde armringene på spesielt lenge, jeg kunne svømme.
Jeg ville aldri drukne, vannet var aldri farlig, aldri for kaldt- jeg ville klare det selv.
Og jeg fikk sakte men sikkert lov.
Da vi dro på ferie- bestemor og jeg, vinteren etter, hoppet jeg i bassengets dype ende så fort jeg fikk sjansen, uten å nøle.
Jeg er en fisk, på alle tenkelige måter, jeg har både svømmehud og gjeller  gjemt bort et sted.

På et tidspunkt sluttet jeg å hoppe i den dype enden først.
En eller annen gang ble vannet for kaldt, jeg ble redd for det fremmede der nede i dypet som tidligere var så kjent, bølgene ble store og mørke og kunne ikke lenger dykkes gjennom.
Iblant nøyer jeg med å vasse til knærne, jeg orker ikke  følelsen av ukjent vann over livhøyde.

havfrue


Jeg er usikker på om det er redselen for livet, for å dø, eller redselen for å ta en av delene for gitt.
For å elske for mye, for lite, feil mennesker, for å ikke bli elsket tilbake.
Iblant, når jeg kjenner at kroppen bare er en kropp som kan gå i stykker, og ikke en evighetsmaskin som tar imot og støter fra seg i et gitt tempo, vet jeg ikke om jeg burde repareres.
Jeg kjenner at jeg er mer redd for medisinen, enn smertene, jeg er mer redd for å måtte dele med noen andre det som plager meg, enn å måtte gå med det vonde.


Og jeg forstår at jeg ikke er den eneste, når jeg ser at han heller vil klare de vonde dagene selv enn noe annet.
Er jeg så glad i ham fordi han er den samme versjonen av meg, da jeg var yngre og skulle ønske noen fortalte meg at jeg ikke er et forkastelig menneske, er jeg så glad i ham fordi jeg vil reparere ham før delene er slitt ut og ødelagte for livet, som mine?

Jeg vet at jeg skal dø.
Men jeg vet at jeg er tildelt en gitt mengde tid, og selv de dagene der jeg kjenner at jeg ikke er istand til å delta i verden utenfor, når jeg begynner å føle at innsiden min forsøker å vrenge kroppen- og ingen mengde tabletter og ønsker ser ut til å endre dens intensjoner, har jeg ikke lenger noe hemmelig ønske om å gi opp meg selv.
Jeg hører det i stemmen hans noen ganger, at han har vært der.
Og selv om hans smerte sitter i sjelen, og min sitter i kroppen, vet jeg at vi føler det samme.


Jeg er ikke døende, ihvertfall ikke mer enn noen andre, selv om det kanskje føles sånn.
Jeg bare ser det overalt, i alle.
Vi burde hoppe i den dype enden først litt oftere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fredag morgen bretter byen seg ut foran flyvingene og jeg sitter ved nødutgangen, de korte 40 minuttene i luften har jeg tilbragt med amerikanske Cosmopolitan, som får meg til å kjede meg- og 2 homofile menn ved siden av meg som har pratet livlig med sin venninne..eller mor- om den kommende stockholmshelgen sin.

Jeg skynder meg ut fra Arlanda og hiver meg på toget inn til byen, jeg må se merkelig ut, en pike helt alene som reiser uten bagasje, med bare en sort veske og sorte solbriller.
Jeg tror jeg ser vanvittig trist ut når jeg reiser, trist og lite pratsom.
Ingen plager meg, og det gjør igrunnen ingenting.

Jeg bestemmer meg for å gå fra Centralstationen, over broen- og går feil når jeg innser at jeg har ramlet inn i Gamla stan.
Plutselig senker pulsen min seg, jeg tar av meg solbrillene, stockholm är inte soligt idag ändå- og jeg er midt iblant japanske, engelske, danske, rumenske turister.
Det lukter søt, varm sjokolade overalt og de trange gatene lokker meg videre inn, forbi små torg og fine butikker med nips, klær eller iskrem.
I alle kroker og smågater opp og ned ligger koselige restauranter som bare spør pent om jeg vil komme inn og dele tiden min, spise noe deilig og titte ut av vinduene på alle de andre utlendingene som meg, som ikke hører hjemme her.
Jeg innser at det er her jeg er.
Jeg gjør jo det, jeg hører hjemme her.
Det er ingen andre steder i hele verden jeg vil være just nu, jeg vil komme hjem til dette, hver dag.

Jeg river meg ut av dagdrømmene og kommer meg endelig til hotellet, der verdens fineste og jeg sovner i et kaldt, mørkt rom.
Jeg forteller at jeg har sett gamla stan og slottet, at jeg kunne se over til gröna lund og jeg babler til han kysser meg-og senere går vi ut for å spise.
Og da restauranten vår ikke har plass til oss, rusler vi over Norrmalmstorg under blomstrende kirsebærtrær og jeg spør pent om kanskje han kunne tenke seg å ..
Over slottstorget forteller vi krigshistorier og røverhistorier til hverandre, og når vi går på brostenene holder han hånden min så jeg ikke skal falle på de høye skoene mine, og jeg kan ikke riktig skjønne hvordan denne helgen kan ta slutt.
Fredagene våre er berusende, vi er det eneste som eksisterer.
Søndagene våre er triste, de minner oss om at livet har flere hverdager enn fredager, og at det ikke kommer til å endres med det første.

På veien tilbake, i taxien, forteller jeg ham at jeg vil bli her.
En dag reiser jeg hit og drar ikke hjem.
Jeg ser på ham og jeg forventer at roen hans vil knekke i det myke smilet, men han ser ikke bekymret ut.
Vi fabler om all tiden vi ville eiet, sammen, om fredagene våre kunne vart så lenge, så lenge som de ville gjort dersom dette var min by også.

På vei tilbake til Arlanda på søndag tilbringer vi en time til i gamla stan og spiser italiensk mat, mjukglass og kysser over broen.
Når jeg snakker svensk, ler han av meg og synes jeg høres -rolig- ut, og jeg elsker det når han ler, så jeg fortsetter.
Og så kommer jeg hjem, og ingenting er helt som jeg vil ha det.
Det passer ikke her, som det gjør der.
Jeg vil ikke miste gutten min annenhver helg, reise fra ham når jeg er som lykkeligst, og komme hjem til ingenting.
Jeg vil ikke vente med å leve, fordi jeg burde. Fordi det -lønner seg-.
Jeg vil være dum og impulsiv og gjøre det som får oss til å smelte.

Jeg tror jeg  drar.
Ganske helt sikkert, jeg flytter til Stockholm.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Advarsel: dette innlegget vil støte fanatiske kristne uten humor, human-etikere som har tatt det for langt, de som elsker å legge ut bilder av seg selv, middagen sin og potteplantene de har kjøpt, treningssenteret sitt og alt det andre intetsigende tøyset de fyller de tomme, intimsone-manglende blogglivene sine med.

SJALLABAIIIIIS, hehehe!

Idag har jeg, Milda Antoinette, spist sjeeeempemasse- har sjikkelig dårlig samvittighet:o
Vi begynte (vi er jeg og Mikkel, hagfag’en min) dagen med å våkne opp fortsatt drita fulle på sofaen hans,
han hadde begge hendene i buksa mi (freeeeaky lizm) men han er jo homofil så det var bare på spøk! hehe.
Etter det bestemte vi oss for å freshe oss opp litt og kanskje ta en tur på spa eller noe, så jeg lagde deilig frokost/lunsj/brunsj til oss:

namnam
Namnam!
Alle vet at sigaretter er slankende lizm.
Til maten drakk jeg algesmoothie, Mikkel drakk Bacardi Breezer (den med ananas! Sjempegod men altfor mange kalorier for meg).

Etter den deilige frokost/lunsj/brunsjen bestemte vi oss for å stikke på litt shopping og jeg fant den fineste kjolen ever, men de hadde den ikke i min størrelse.
Neeeedtur, må nok gå ned noen kilo til før den passer ja! Her er hverrfall bilde fra nettsiden der de også selger den, modellen på bildet er ikke så veldig pen da:

uglydress10

Mikkel sier at jeg har “spesiell” smak, jeg vet ikke hva det betyr men han liker ihvertfall å se på når jeg prøver på klær, noen ganger drar han i bhstroppen min eller klyper meg i puppen.
Haha, han er en skikkelig spøkefugl, verdens beste homo <3 <3 <3

Etter shoppingen dro vi hjem til meg og jeg farget håret,

sånn var det før:

modell10

Og dette er hårfargen jeg brukte:

hihi

Ser akkurat ut som modellen på bildet! Hehe, ikke for å skryte da;)

Til slutt på dagen fant Mikkel og jeg ut at vi skulle dra på spa.. eller svømming da egentlig, for etter den store frokost/lunsj/brunsjen var vi ganske slappe begge to!

Vi fikk en av badevaktene til å ta bilde av oss mens vi svømte, på dette bildet ville Mikkel at jeg skulle komme opp av vannet oppå skuldrene hans som en skikkelig badeengel! Herlig:)

Badeengel

Imorgen tenkte vi å dra på en skikkelig bytur sammen, Mikkel har fått en halv flaske Martini Asti av storebroren sin,med bare noen få sneiper oppi.
Sigaretter gjør deg slank! Vi sees, ta-ta!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00