fryd

Du kunne blitt hundre. Jeg skulle aldri gått lei av deg.
Selv ikke når jeg latet som, eller virket irritert.
Det er så mye lettere å skyve de andre fra seg, i midten av alt savnet, under unnskyldningen om at det er vanskeligere nå enn før, å være nære noen.

Jeg forsøker å trekke pusten, jeg strever mellom gispene.
Iblant kjenner jeg kaldsvetten, øynene prikker grått og jeg vet at jeg for noen sekunder forsvinner. Alt snurrer, jeg kan ikke holde meg fast i verden.
Jeg slipper taket, uten å kunne kontrollere det, jeg slipper taket og vet at noen tar meg imot.

På det lille kontoret for noen dager siden, sa hun noe jeg ikke har lagt til side, jeg vet det er sant, men jeg klarer ikke å slippe følelsene når de skyller over meg.
“Tror du at man kan forberede seg på vonde ting som skjer i livet?”
Jeg svarte oppriktig, at jeg var usikker, men at jeg trodde det. Jeg prøver, hele tiden, sa jeg.
“Ja, det forstår jeg at du gjør. Men vet du, det må være utrolig slitsomt å gå rundt og tenke på alt det som kan skje hele tiden, er det ikke det?”
Kanskje det er. Kanskje jeg føler meg sjøsyk og skyldtunget når jeg forsøker å se for meg hvordan det ville være om alle ble borte.
Iblant gir jeg dem navn og ansikter, det føles ennå verre.
Jeg lager scenarioer der jeg tvinges til å være modig, til å være den sterke, til å være igjen i gapet etter mennesker som er bedre enn meg.
“Jeg tror ikke du kan forberede deg. Jeg tror du må forsøke å slippe. Ikke være så hard mot deg selv. Du prøver veldig hardt, og det trenger du ikke, du er bra sånn som du er.”

Det varer noen dager. Jeg holder tempoet, så kommer de plagsomme tankene tilbake.
Jeg står i rulletrappa, den uendelig lange ved tunnelbanan, og jeg kjenner de tusen tankene rive i kroppen,
det svir i øynene, jeg kjenner det kryper i nakken.
Kanskje det bare hadde vært best å være helt alene, hele tiden. Slippe å elske noen, slippe å tenke at de kan dø fra meg, eller ennå verre, forlate meg midt i all kjærligheten som jeg ikke greier å formidle til dem.

Jeg håper fortsatt at jeg kan se deg igjen.
Jeg er en halv.
Jeg er bare halvparten igjen etter deg. Som en halt, som en blind.

Det er to år siden idag. Det er 1 år og 363 dager siden jeg så deg for siste gang, i et kaldt spansk rom.
Alt vi sa til hverandre i rommet med deg, kommer alltid til å sitte fast i meg.
Våte ansikter, kvalte lyder og stille smerte. Hvite slør, hvite blomster og en glassvegg.
Jeg vet ikke hva jeg forventet på andre siden av glasset.
Jeg husker at de fortalte meg at det ville være helt annerledes.
Annerledes enn hva? Jeg kunne gått inn i rommet hundre ganger og aldri kunnet forestille meg hvordan det skulle være likevel, å se deg ligge der.
Jeg kunne aldri forstått noe mer eller mindre, det eneste jeg kunne reflektere over var alle de gråtende menneskene som snakket lavt på et annet språk utenfor, marmorveggene, den trykkende følelsen av beklemt forståelse.
Forventningen om at vi alle skulle gråte høylytt.
De må ha syntes det var vi som var annerledes, som stille sto og så på deg så lenge.
Som bare holdt hverandre i hendene og tenkte all sorgen inni oss istedet.
Som gikk derfra uten et ord, forsvant utenfor folkemengden som pratet og gråt og veivet med armene, ut i den trykkende varmen, og tilbake inn i bilen.

Jeg kan huske de neste ukene vagt.
Jeg vet at alle ventet på at jeg skulle falle ifra hverandre.
Kanskje at jeg bare skulle våkne en morgen og ha mistet all evne til å ta vare på meg selv, til å leve og fungere.
De ventet kanskje ikke lenge nok, eller kanskje de ventet for lenge.
Kanskje jeg ikke klarte å gå i oppløsning så lenge noen holdt meg sammen.
Men jeg gjorde det til slutt, og jeg kan ikke finne de manglende delene.

Iblant drømmer jeg at det er bare du som har dem, og at jeg aldri får meg selv tilbake.
Jeg kan leve med det, om jeg vet at jeg får være hos deg igjen når jeg er ferdig.

Unnskyld, for at jeg gjentar meg selv, for at jeg savner så mye og så ofte.
Unnskyld for at jeg ikke kommer videre, for at jeg forsøker å forberede meg på noe jeg ikke kan vite kommer.
Unnskyld at jeg ikke viste deg hvor ufattelig mye du var for meg, så du kanskje ikke hadde forlatt meg så tidlig.
Unnskyld for at jeg lever et halvt liv uten deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende