fryd

Jeg har en blå, rød, lilla hånd. Med rød neglelakk.
Den andre er tørr. Uten neglelakk.
Jeg tenker på myke jentestemmer som synger til meg, mens jeg ligger i sengen med knusktørre øyne.

Alle lokker meg bort, mot steder jeg ikke kan være.
Jeg ser lengtende ut av togvinduet om morgenen, gjennom de blomstrende trærne, det grønne.
Når jeg endelig er stille, mykner øynene mine og gjør meg til en annen person.

Jeg har pornografi i hodet.
Konstante bilder der jeg tar på andres hud.
De på meg.
Eller på helt andre.

Jeg er tilbake der jeg konstant trenger oppogned-følelsen.
Den jevne følelsen av å trekke på skuldrene og akseptere alt har gått over, jeg vil leke med andres hoder.
Jeg vil ha det vondt.
Jeg vil såre, og bli såret.
Jeg vil kjenne at det kiler i magen når jeg ser på ham.
På noen. På hvemsomhelst.

Jeg forsøker å provosere det frem, for så å bortforklare alt jeg føler og tenker.
Når jeg endelig forteller ham at jeg trenger å være alene i denne nye byen, uten ham,
blir han lei seg. Men han forstår.

Jeg forstår ikke.
Hvor alt ble av, og hvor jeg er, og hvorfor jeg så gjerne bare vil stå under det varme vannet i dusjen og kjenne en annen kropp enn hans.
Mens den tar meg, opp mot veggen.
Følelsesløst.

De første tårene kommer først lenge etter. Sølvfargede perler som farger av på brystet mens jeg puster tungt i et mørkt rom.
Jeg mente det ikke, jeg mente det aldri, sier jeg.
Han spør videre, hva nå, mens han kommer enda nærmere enn før.
Jeg orker ikke snakke språket hans når jeg revner i midten.
Det svir i halsen når jeg sier det; at jeg savner den gode følelsen av å trenge ham så inderlig.
Av at det å være nær et menneske som ham var det beste i verden.

Iblant kommer den tilbake, men den sitter ikke fast. Den rømmer gjennom sprekkene om natten.
Jeg har vært med på det før, hvor lenge kan jeg holde fast før jeg må slippe taket og puste selv?
Vi er et vi iferd med å gå istykker, vi pauser tiden og lever to egne liv mens vi venter.
Som om sekundene er lim, og vi bare trenger noen få for å være hele igjen.

Til slutt er det sagt.
Midt i kaoset der jeg flyter fra mandag til fredag og fra fredag til neste igjen og verden bare eksisterer gjennom vinduet, midt i alt som bare er ord.
Jeg hører Yellow i bakgrunnen og jeg renner endelig over.
Over.
Jeg forteller ham at han fortjener bedre, og så snur jeg meg en annen vei, blant alle menneskene på tunnelbanan, i mørket hjemme, med ørepluggene i, så han ikke kan svare.
Det er ikke en diskusjon. Det er et åpenbart fakta.

Det er bare ett lys igjen, og sølvperlene på brystet mitt er iferd med å tørke.
Øynene dugger, mens jeg tenker at han alltid kommer til å være den mykeste jeg noengang har kysset.
Og at man kan ha kjærlighetssorg, selv når man er den som går en annen vei.
Jeg forstår endelig hvor vondt det er å miste noen i menneskemengden, midt i sitt eget liv, fordi man ikke holdt hardt nok fast.
Jeg skjelver når han sier at han også forstår. At han håper det går over.

Men jeg kjenner ingen tid, jeg er nummen.
Jeg kjenner bare den overveldende følelsen av å være retningsløs.
I hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende