fryd

Vi sitter stille med ansiktene vendt ut, forbi glasset som skiller oss fra verden.
Jeg kjenner at vi har sittet her altfor lenge, helt siden fiolinene sluttet å spille og de dempet belysningen.
Kanskje har de allerede låst dørene uten å legge merke til at vi sitter fast her, som spøkelser.

“Mennesker som ikke har noen dybde vet ikke hva det er å føle noe så voldsomt at man lider” sier han kaldt, med armene i kors fremfor seg mens han fortsetter å la øynene utforske halvmørket der ute.
Jeg har ikke noe svar, det er ikke et diskusjonstema han mildt tar opp for å høre min mening. Det er et ubestridt fakta som han vil forkynne for verden, og for meg.
Som om han anklager meg for å være grunn og følelsesløs. Jeg trekker på skuldrene, kanskje har han rett.

Når ble jeg den stille piken som ikke svarer på tiltale, som tar imot slikt fra en mann med så dårlige hensikter?
Jeg burde reist meg og sett hardt på ham, bedt ham gå sin vei, sagt at dette ikke var noe for meg og latt ham svi for alle dagene, for det er vel ikke noe for meg?

Jeg slurper sakte i meg den kalde kaffen, ser dypt på ham og studerer det voksne ansiktet, helt annerledes og smertet siden sist jeg så det, med lukkede øyne i en brennende seng der alt annet var utenfor syne.
Jeg tenker på de store håndflatene som dro meg i alle retninger, drømmene, de våkne nettene og alle ordene mellom oss og der han egentlig hørte hjemme.
Hjerteløse dager.

Han forteller om henne, om de andre pikene, mens han studerer meg nøye og forsøker å lese en reaksjon i meg.
Det er ikke et spill lenger, jeg trenger ikke lenger late som jeg bryr meg eller ikke, det gjør ingen forskjell. Jeg svarer ham ærlig at det ikke er noe jeg kan si, og han legger hånden på låret mitt og hvisker mykt.
Stikkende, hvislende ord som minner meg på dem, de hjerteløse dagene da grensene mellom rett og galt ble visket ut en av gangen til jeg ikke lenger kunne skille.
Hjerteløse dager der jeg ikke engang kunne gråte, bare ta imot når han kom til meg. Ta imot og smile sultent til alt han ga.

Han unnskylder seg og går mot toalettet. Jeg fikler med servietten hans mens jeg fortsetter å titte uttrykksløst ut av vinduet, idet jeg husker hva han sa om oss, de siste hjerteløse dagene der vi mistet hverandre til bedre mennesker.
Jeg reiser meg lydløst, snur meg og går ut i den kjølige kveldsluften.

Noen minutter senere kan jeg høre skrittene hans hurtig bak meg. Pusten hans tar meg igjen, og istedet for å bli sint, sukker jeg dypt og snur meg.
Jeg ser rett på ham med de grunne øynene mine og føler sulten hans tilbake.
“Det betyr ingenting” utbryter han oppgitt, og jeg nikker. Det har aldri betydd noenting, det er derfor han stadig kommer tilbake.

Kanskje en dag han skjønner hva det er, som gjør at han alltid kommer tilbake. Kanskje ikke. Jeg holder ikke pusten, og jeg tar stille imot. Alle de hjerteløse dagene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjenner pulsen gjennom fingrene idet jeg myser opp mot det sterke hvite lyset som treffer
meg i ansiktet, armene mine strekker seg mot det mens vi ler beruset til hverandre og danser
i det overfylte rommet – der fremme et sted skimter jeg ham mens han står rolig og betrakter oss.
Rytmen er sterk, lik en musikkvideo i sakte film beveger alle seg seigt rundt meg og hodet mitt
er fullt av bomull og tanker som beveger seg like sakte.
I mørket mellom lyskasterne nøler jeg, jeg holder på å snu.
Så kommer den tilbake, den dunkende pulsen, raskere, saktere, raskere.

Vi ramler nesten, alle er slappe og tunge, høyere enn meg der de ruver i det flakkende lyset.
Leppene hans beveger seg, jeg forsøker å se hva han vil si, men han er for langt unna og musikken er for høy likevel.
Hadde jeg stått nærmere ville jeg sett nøye på ham og tatt forsiktig på de myke leppene hans mens han
snakket til meg, uten å høre etter hva han sa.

Han går derfra mens vi fortsatt ler, idet jeg ser ryggen hans forsvinne i mengden får jeg gåsehud og
mister balansen. Jeg faller og snubler og de rundt meg dytter meg nærmere ham, jeg forsøker ikke å si noe til ham,
jeg følger taust ut i den mørke natten utenfor og lar øynene hvile i bakken.

Han stopper, snur seg og ser på meg i stillhet. Jeg kjenner det knyter seg i magen, jeg burde ha blitt igjen – han vil ikke at jeg skal – han trekker pusten foran meg og jeg våger meg såvidt nærmere, nølende.

“You weren’t waiting for me” sier jeg, nesten anklagende. Han venter på mer, jeg kommer nærmere og kan
nesten kjenne varmen hans i den kalde luften, det damper mellom oss, gåsehuden kryper rundt på kroppen
min og jeg vil bare ta på ham, kjenne den elektriske huden hans under fingrene.
Men han vil ikke leke leker, og han smiler til meg.
“You wouldn’t want me to, it’s no fun that way, now is it?”. Han venter ikke på noe svar, han begynner
å gjøre seg klar for å gå videre, stryker hendene gjennom håret og puster tungt ut.
Jeg ser lengtende på ham og kjenner pulsen i fingrene igjen, den dunker hardt i fingertuppene.

I det han snur seg drar jeg ham i armen, nølende, og så fort han snur seg og ser på meg tar jeg et skritt tilbake mot murbygningen bak meg.
Den kalde veggen treffer meg hardt mens han holder blikket mitt.
Sekundene tikker gjennom kroppen min, helt til jeg kjenner leppene hans sultent mot mine egne.
Varme, sinte lepper som hvisker usammenhengende til meg mens vi kysser i den mørke gaten.

Jeg vet at jeg krever mer enn han kan gi, og jeg sier det til ham mens armene hans drar meg forsiktig
gjennom gatene, på vei hjem.
Han svarer ikke, han fortsetter å hviske mellom utbruddene mine, og hele jeg er elektrisk i hendene hans.
Jeg tror jeg lyver når jeg sier det, jeg klarer ikke å la være, tenker jeg.

Jeg våkner morgenen etter og ser solstrålene sporadisk forbi gardinene, skinnende gjennom lysekronen i taket. Jeg strekker hendene opp og siler lyset gjennom fingrene mine.
Det sitrer i dem, som om han har vært her, som om det var virkelig.
Pulsen min stiger igjen i det jeg snur meg mot den kalde veggen og forsøker å drømme videre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende