Someone like you.
juli 30th, 2011
Jeg fikk vite at han hadde vært der, på øya. Og overlevd. Det er lenge siden vi traff hverandre nå, siste gang jeg så ham var han en lykkelig 19åring, glad og ivrig. Han ga meg en stor klem, og jeg rødmet.
Vi har gjennom hele oppveksten truffet hverandre sporadisk. Over årene har jeg innimellom vært forelsket og betatt av ham, helt siden første gang vi møttes som 6-åringer. Han hadde matrosdress og bolleklipp og vi holdt hender på dansegulvet.
Alt jeg vet om ham nå, er at han studerer. At han er politisk aktiv. At han ser like glad ut, engasjert, like fantastisk ut som det jeg husker fra glimtene av smil og gode dager vi delte med hverandre i perioder.
Jeg har ikke glemt ham. Når jeg tenker på ham, kjenner jeg den samme betatte følelsen som jeg hadde. Han ga meg mitt første kyss.
Jeg vet ikke om han vet det. Eller om han husker det. Men jeg kommer alltid til å være stolt av det, av å vite at et av de menneskene jeg beundrer mest, selv om det nå er på avstand, var den som ga meg et av de fineste minnene et menneske kan ha. Jeg husker hvor, når, jeg husker følelsen, jeg husker alt.
Inatt drømte jeg om ham. Jeg satt ved brygga ved hytta vår og dyppet tærne mens jeg ventet på ham. Når han kom var han den samme. Men ting er ikke de samme, og drømmene mine kommer til å forfølge meg så lenge jeg ikke har hørt fra ham. Det er sannsynligvis ingenting jeg kan gjøre for ham, men om det viser seg at jeg kan, vil jeg gjøre det.
Jeg kjenner savnet etter tiden vi vokste opp og traff hverandre iblant. Etter å kunne kalle ham en venn. Han har mistet mange, jeg har ikke mistet noen. Men om han husker meg slik jeg husker ham, kanskje vi kan finne hverandre igjen. Jeg håper det.