Based On a Thousand True stories – farvel VGB
august 10th, 2011
Tiden har kommet til å si hadet til VGB. Iløpet av de 4-5 årene jeg har vært her, riktignok sporadisk, har mye endret seg, både her og i livet ellers. Jeg har ikke vært den mest oppmerksomhetssyke bloggeren på vgb, men noen vet hvem jeg er likevel. Noen av dere har jeg truffet ute i virkeligheten, andre har jeg fulgt i hemmelighet uten å kommentere.
Noen av dere er venner jeg har vist frem bloggen min til, som leser de hemmelige tankene mine som skildrer alt jeg ikke er istand til å vise utad i det daglige. Jeg er en svært annerledes person ansikt til ansikt enn det jeg tror jeg gir inntrykk av her inne. Jeg er slettes ikke noen depressiv pike med sosiale avvik og vanskelige relasjoner. Jeg tror jeg bare er en helt vanlig jente som har opplevd vondt og godt, og har trengt et utløp for alle de tankene som ikke passer seg som facebook-status eller som man egentlig ikke burde påtvinge andre mennesker rundt seg.
Dessuten, og dette er et stort apropos, elsker jeg å skrive. Jeg har en hemmelig drøm om å sitte isolert i et stort rom fullt av bøker, ord, setninger og rødvinsflasker og være en ensom, fattig forfatter. Jeg lever av å skrive allerede, men i svært andre former enn det jeg hadde trodd, og selv om jeg ikke er rik, er jeg heller ikke fattig.
For å oppsummere mine år på VGB, kan jeg fortelle at jeg iløpet av de siste 5 årene har lært like mye om livet som jeg har lært om døden. Mye av min våkne tid i verden går til å bekymre meg for døden. Jeg har vanskelig for å forholde meg til store perspektiver og synes det er vanskelig å miste, både mennesker, tid, meg selv og de følelsene og tankene jeg har mest kjær. Jeg håper at jeg en gang i fremtiden kan finne roen til å akseptere min egen og andres menneskelighet. Jeg jobber med saken.
Rent praktisk har jeg, i løpet av 5 år, bodd i 2 ulike landsdeler, og har nå flyttet ut av landet. Hele veien til Sverige. Her trives jeg, snakker flytende svensk og tyr til all den melankoli jeg orker, når jeg vil, uten å føle meg spesielt skyldig.
Jeg har truffet noen av de beste menneskene noensinne, både norske og svenske, og har siden litt over 1 år tilbake en svensk kjæreste. For oss går det opp og ned, jeg har svært vanskelig for å holde på de følelsene jeg utvikler, noe som mange av de som har lest det jeg skriver over tid helt sikkert allerede forsto for flere år siden. Jeg har vært igjennom -mange- forelskelser som går svært fort over.
Å være lykkelig er en følelse det er svært vanskelig å holde på.
Noe av det som har preget meg og den jeg har blitt aller mest, er at jeg mistet bestemoren min for 2 år siden.
Jeg tror nok livet aldri riktig blir det samme, det var som om min beste venn og barndommen min, alt det gode og lyse og uskyldige i verden ble revet bort. Jeg har i perioder mareritt og har i det minste begynt å søke hjelp for de tingene jeg ikke riktig får til alene de gangene det blir for mye. Fortsatt har jeg et sterkt savn og en enorm sorg jeg tar med meg i hverdagen. Alle mister mennesker de er glade i, mitt tap er ikke “større” enn andres, men min måte å takle det på er nok heller dårligere enn mange andres.
Ellers har jeg mange drømmer for framtiden, massevis med gode mennesker rundt meg og evner og ressurser til å gjøre alt det jeg vil i verden. Selv om jeg er utstyrt med mye skepsis og tvil på meg selv og egne evner, vet jeg at det eneste som holder meg tilbake er meg selv. Jeg er heldig.
Jeg er norsk, jeg er intelligent, jeg har håp og drømmer og muligheter andre aldri vil ha. Jeg vet hva jeg vil gjøre med livet mitt og jeg vet hvordan jeg skal komme dit.
5 år er både kort og lang tid. Jeg har blitt mye eldre enn jeg var for 5 år siden. Jeg har nok ihvertfall blitt en helt annen enn det jeg var. Jeg savner deler av det mennesket jeg var istand til å vise frem tidligere, samtidig som jeg er stolt av å ha blitt den personen jeg ønsket å være på mange måter. Jeg har gjort mange dårlige valg tidligere i livet som jeg fortsatt betaler for, men jeg vet at jeg har kvaliteter som få andre besitter, og jeg ønsker å hjelpe andre med å komme til innsikten om at de er bra nok slik som de er.
Mye av det jeg har skrevet i innleggene mine her på vgb, er virkelige hendelser fra livet mitt. Mye er også fiksjon.
Mange innlegg er en blanding av virkelighet og fantasi, blandet sammen slik jeg ønsket eller synes det burde være. Jeg håper dere har forstått dette, eller at dette på en eller annen måte har gjort ordene litt mer meningsfylte også for dere.
Mye av det jeg skriver er drømmer, mareritt eller episoder jeg har sett for meg. Men det aller aller meste, er følelser, tanker og opplevelser jeg har hatt og som jeg håper jeg fortsatt har. Livet mitt er et eventyr, og jeg tar sultent imot både heltene og skurkene i hvert kapittel.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å blogge videre et annet sted ennå. Om jeg gjør, kommer jeg til å blogge under navnet dimlights / frøken fryd. Vi får se. I mellomtiden ønsker jeg alle en fantastisk fremtid, og takker for at jeg har fått dele hjertet og tankene mine på vgb med dere.