Noen av dere er venner jeg har vist frem bloggen min til, som leser de hemmelige tankene mine som skildrer alt jeg ikke er istand til å vise utad i det daglige. Jeg er en svært annerledes person ansikt til ansikt enn det jeg tror jeg gir inntrykk av her inne. Jeg er slettes ikke noen depressiv pike med sosiale avvik og vanskelige relasjoner. Jeg tror jeg bare er en helt vanlig jente som har opplevd vondt og godt, og har trengt et utløp for alle de tankene som ikke passer seg som facebook-status eller som man egentlig ikke burde påtvinge andre mennesker rundt seg.

Dessuten, og dette er et stort apropos, elsker jeg å skrive. Jeg har en hemmelig drøm om å sitte isolert i et stort rom fullt av bøker, ord, setninger og rødvinsflasker og være en ensom, fattig forfatter. Jeg lever av å skrive allerede, men i svært andre former enn det jeg hadde trodd, og selv om jeg ikke er rik, er jeg heller ikke fattig.

For å oppsummere mine år på VGB, kan jeg fortelle at jeg iløpet av de siste 5 årene har lært like mye om livet som jeg har lært om døden. Mye av min våkne tid i verden går til å bekymre meg for døden. Jeg har vanskelig for å forholde meg til store perspektiver og synes det er vanskelig å miste, både mennesker, tid, meg selv og de følelsene og tankene jeg har mest kjær. Jeg håper at jeg en gang i fremtiden kan finne roen til å akseptere min egen og andres menneskelighet. Jeg jobber med saken.

Rent praktisk har jeg, i løpet av 5 år, bodd i 2 ulike landsdeler, og har nå flyttet ut av landet. Hele veien til Sverige. Her trives jeg, snakker flytende svensk og tyr til all den melankoli jeg orker, når jeg vil, uten å føle meg spesielt skyldig.
Jeg har truffet noen av de beste menneskene noensinne, både norske og svenske, og har siden litt over 1 år tilbake en svensk kjæreste. For oss går det opp og ned, jeg har svært vanskelig for å holde på de følelsene jeg utvikler, noe som mange av de som har lest det jeg skriver over tid  helt sikkert allerede forsto for flere år siden. Jeg har vært igjennom -mange- forelskelser som går svært fort over.

Å være lykkelig er en følelse det er svært vanskelig å holde på.

Noe av det som har preget meg og den jeg har blitt aller mest, er at jeg mistet bestemoren min for 2 år siden.
Jeg tror nok livet aldri riktig blir det samme, det var som om min beste venn og barndommen min, alt det gode og lyse og uskyldige i verden ble revet bort. Jeg har i perioder mareritt og har i det minste begynt å søke hjelp for de tingene jeg ikke riktig får til alene de gangene det blir for mye. Fortsatt har jeg et sterkt savn og en enorm sorg jeg tar med meg i hverdagen. Alle mister mennesker de er glade i, mitt tap er ikke “større” enn andres, men min måte å takle det på er nok heller dårligere enn mange andres.

Ellers har jeg mange drømmer for framtiden, massevis med gode mennesker rundt meg og evner og ressurser til å gjøre alt det jeg vil i verden. Selv om jeg er utstyrt med mye skepsis og tvil på meg selv og egne evner, vet jeg at det eneste som holder meg tilbake er meg selv. Jeg er heldig.
Jeg er norsk, jeg er intelligent, jeg har håp og drømmer og muligheter andre aldri vil ha. Jeg vet hva jeg vil gjøre med livet mitt og jeg vet hvordan jeg skal komme dit.

5 år er både kort og lang tid. Jeg har blitt mye eldre enn jeg var for 5 år siden. Jeg har nok ihvertfall blitt en helt annen enn det jeg var. Jeg savner deler av det mennesket jeg var istand til å vise frem tidligere, samtidig som jeg er stolt av å ha blitt den personen jeg ønsket å være på mange måter. Jeg har gjort mange dårlige valg tidligere i livet som jeg fortsatt betaler for, men jeg vet at jeg har kvaliteter som få andre besitter, og jeg ønsker å hjelpe andre med å komme til innsikten om at de er bra nok slik som de er.

Mye av det jeg har skrevet i innleggene mine her på vgb, er virkelige hendelser fra livet mitt. Mye er også fiksjon.
Mange innlegg er en blanding av virkelighet og fantasi, blandet sammen slik jeg ønsket eller synes det burde være. Jeg håper dere har forstått dette, eller at dette på en eller annen måte har gjort ordene litt mer meningsfylte også for dere.
Mye av det jeg skriver er drømmer, mareritt eller episoder jeg har sett for meg. Men det aller aller meste, er følelser, tanker og opplevelser jeg har hatt og som jeg håper jeg fortsatt har. Livet mitt er et eventyr, og jeg tar sultent imot både heltene og skurkene i hvert kapittel.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å blogge videre et annet sted ennå. Om jeg gjør, kommer jeg til å blogge under navnet dimlights / frøken fryd. Vi får se. I mellomtiden ønsker jeg alle en fantastisk fremtid, og takker for at jeg har fått dele hjertet og tankene mine på vgb med dere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har gjennom hele oppveksten truffet hverandre sporadisk. Over årene har jeg innimellom vært forelsket og betatt av ham, helt siden første gang vi møttes som 6-åringer. Han hadde matrosdress og bolleklipp og vi holdt hender på dansegulvet.

Alt jeg vet om ham nå, er at han studerer. At han er politisk aktiv. At han ser like glad ut, engasjert, like fantastisk ut som det jeg husker fra glimtene av smil og gode dager vi delte med hverandre i perioder.
Jeg har ikke glemt ham. Når jeg tenker på ham, kjenner jeg den samme betatte følelsen som jeg hadde. Han ga meg mitt første kyss.

Jeg vet ikke om han vet det. Eller om han husker det. Men jeg kommer alltid til å være stolt av det, av å vite at et av de menneskene jeg beundrer mest, selv om det nå er på avstand, var den som ga meg et av de fineste minnene et menneske kan ha. Jeg husker hvor, når, jeg husker følelsen, jeg husker alt.

Inatt drømte jeg om ham. Jeg satt ved brygga ved hytta vår og dyppet tærne mens jeg ventet på ham. Når han kom var han den samme. Men ting er ikke de samme, og drømmene mine kommer til å forfølge meg så lenge jeg ikke har hørt fra ham. Det er sannsynligvis ingenting jeg kan gjøre for ham, men om det viser seg at jeg kan, vil jeg gjøre det.

Jeg kjenner savnet etter tiden vi vokste opp og traff hverandre iblant. Etter å kunne kalle ham en venn. Han har mistet mange, jeg har ikke mistet noen. Men om han husker meg slik jeg husker ham, kanskje vi kan finne hverandre igjen. Jeg håper det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Mennesker som ikke har noen dybde vet ikke hva det er å føle noe så voldsomt at man lider” sier han kaldt, med armene i kors fremfor seg mens han fortsetter å la øynene utforske halvmørket der ute.
Jeg har ikke noe svar, det er ikke et diskusjonstema han mildt tar opp for å høre min mening. Det er et ubestridt fakta som han vil forkynne for verden, og for meg.
Som om han anklager meg for å være grunn og følelsesløs. Jeg trekker på skuldrene, kanskje har han rett.

Når ble jeg den stille piken som ikke svarer på tiltale, som tar imot slikt fra en mann med så dårlige hensikter?
Jeg burde reist meg og sett hardt på ham, bedt ham gå sin vei, sagt at dette ikke var noe for meg og latt ham svi for alle dagene, for det er vel ikke noe for meg?

Jeg slurper sakte i meg den kalde kaffen, ser dypt på ham og studerer det voksne ansiktet, helt annerledes og smertet siden sist jeg så det, med lukkede øyne i en brennende seng der alt annet var utenfor syne.
Jeg tenker på de store håndflatene som dro meg i alle retninger, drømmene, de våkne nettene og alle ordene mellom oss og der han egentlig hørte hjemme.
Hjerteløse dager.

Han forteller om henne, om de andre pikene, mens han studerer meg nøye og forsøker å lese en reaksjon i meg.
Det er ikke et spill lenger, jeg trenger ikke lenger late som jeg bryr meg eller ikke, det gjør ingen forskjell. Jeg svarer ham ærlig at det ikke er noe jeg kan si, og han legger hånden på låret mitt og hvisker mykt.
Stikkende, hvislende ord som minner meg på dem, de hjerteløse dagene da grensene mellom rett og galt ble visket ut en av gangen til jeg ikke lenger kunne skille.
Hjerteløse dager der jeg ikke engang kunne gråte, bare ta imot når han kom til meg. Ta imot og smile sultent til alt han ga.

Han unnskylder seg og går mot toalettet. Jeg fikler med servietten hans mens jeg fortsetter å titte uttrykksløst ut av vinduet, idet jeg husker hva han sa om oss, de siste hjerteløse dagene der vi mistet hverandre til bedre mennesker.
Jeg reiser meg lydløst, snur meg og går ut i den kjølige kveldsluften.

Noen minutter senere kan jeg høre skrittene hans hurtig bak meg. Pusten hans tar meg igjen, og istedet for å bli sint, sukker jeg dypt og snur meg.
Jeg ser rett på ham med de grunne øynene mine og føler sulten hans tilbake.
“Det betyr ingenting” utbryter han oppgitt, og jeg nikker. Det har aldri betydd noenting, det er derfor han stadig kommer tilbake.

Kanskje en dag han skjønner hva det er, som gjør at han alltid kommer tilbake. Kanskje ikke. Jeg holder ikke pusten, og jeg tar stille imot. Alle de hjerteløse dagene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi ramler nesten, alle er slappe og tunge, høyere enn meg der de ruver i det flakkende lyset.
Leppene hans beveger seg, jeg forsøker å se hva han vil si, men han er for langt unna og musikken er for høy likevel.
Hadde jeg stått nærmere ville jeg sett nøye på ham og tatt forsiktig på de myke leppene hans mens han
snakket til meg, uten å høre etter hva han sa.

Han går derfra mens vi fortsatt ler, idet jeg ser ryggen hans forsvinne i mengden får jeg gåsehud og
mister balansen. Jeg faller og snubler og de rundt meg dytter meg nærmere ham, jeg forsøker ikke å si noe til ham,
jeg følger taust ut i den mørke natten utenfor og lar øynene hvile i bakken.

Han stopper, snur seg og ser på meg i stillhet. Jeg kjenner det knyter seg i magen, jeg burde ha blitt igjen – han vil ikke at jeg skal – han trekker pusten foran meg og jeg våger meg såvidt nærmere, nølende.

“You weren’t waiting for me” sier jeg, nesten anklagende. Han venter på mer, jeg kommer nærmere og kan
nesten kjenne varmen hans i den kalde luften, det damper mellom oss, gåsehuden kryper rundt på kroppen
min og jeg vil bare ta på ham, kjenne den elektriske huden hans under fingrene.
Men han vil ikke leke leker, og han smiler til meg.
“You wouldn’t want me to, it’s no fun that way, now is it?”. Han venter ikke på noe svar, han begynner
å gjøre seg klar for å gå videre, stryker hendene gjennom håret og puster tungt ut.
Jeg ser lengtende på ham og kjenner pulsen i fingrene igjen, den dunker hardt i fingertuppene.

I det han snur seg drar jeg ham i armen, nølende, og så fort han snur seg og ser på meg tar jeg et skritt tilbake mot murbygningen bak meg.
Den kalde veggen treffer meg hardt mens han holder blikket mitt.
Sekundene tikker gjennom kroppen min, helt til jeg kjenner leppene hans sultent mot mine egne.
Varme, sinte lepper som hvisker usammenhengende til meg mens vi kysser i den mørke gaten.

Jeg vet at jeg krever mer enn han kan gi, og jeg sier det til ham mens armene hans drar meg forsiktig
gjennom gatene, på vei hjem.
Han svarer ikke, han fortsetter å hviske mellom utbruddene mine, og hele jeg er elektrisk i hendene hans.
Jeg tror jeg lyver når jeg sier det, jeg klarer ikke å la være, tenker jeg.

Jeg våkner morgenen etter og ser solstrålene sporadisk forbi gardinene, skinnende gjennom lysekronen i taket. Jeg strekker hendene opp og siler lyset gjennom fingrene mine.
Det sitrer i dem, som om han har vært her, som om det var virkelig.
Pulsen min stiger igjen i det jeg snur meg mot den kalde veggen og forsøker å drømme videre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle lokker meg bort, mot steder jeg ikke kan være.
Jeg ser lengtende ut av togvinduet om morgenen, gjennom de blomstrende trærne, det grønne.
Når jeg endelig er stille, mykner øynene mine og gjør meg til en annen person.

Jeg har pornografi i hodet.
Konstante bilder der jeg tar på andres hud.
De på meg.
Eller på helt andre.

Jeg er tilbake der jeg konstant trenger oppogned-følelsen.
Den jevne følelsen av å trekke på skuldrene og akseptere alt har gått over, jeg vil leke med andres hoder.
Jeg vil ha det vondt.
Jeg vil såre, og bli såret.
Jeg vil kjenne at det kiler i magen når jeg ser på ham.
På noen. På hvemsomhelst.

Jeg forsøker å provosere det frem, for så å bortforklare alt jeg føler og tenker.
Når jeg endelig forteller ham at jeg trenger å være alene i denne nye byen, uten ham,
blir han lei seg. Men han forstår.

Jeg forstår ikke.
Hvor alt ble av, og hvor jeg er, og hvorfor jeg så gjerne bare vil stå under det varme vannet i dusjen og kjenne en annen kropp enn hans.
Mens den tar meg, opp mot veggen.
Følelsesløst.

De første tårene kommer først lenge etter. Sølvfargede perler som farger av på brystet mens jeg puster tungt i et mørkt rom.
Jeg mente det ikke, jeg mente det aldri, sier jeg.
Han spør videre, hva nå, mens han kommer enda nærmere enn før.
Jeg orker ikke snakke språket hans når jeg revner i midten.
Det svir i halsen når jeg sier det; at jeg savner den gode følelsen av å trenge ham så inderlig.
Av at det å være nær et menneske som ham var det beste i verden.

Iblant kommer den tilbake, men den sitter ikke fast. Den rømmer gjennom sprekkene om natten.
Jeg har vært med på det før, hvor lenge kan jeg holde fast før jeg må slippe taket og puste selv?
Vi er et vi iferd med å gå istykker, vi pauser tiden og lever to egne liv mens vi venter.
Som om sekundene er lim, og vi bare trenger noen få for å være hele igjen.

Til slutt er det sagt.
Midt i kaoset der jeg flyter fra mandag til fredag og fra fredag til neste igjen og verden bare eksisterer gjennom vinduet, midt i alt som bare er ord.
Jeg hører Yellow i bakgrunnen og jeg renner endelig over.
Over.
Jeg forteller ham at han fortjener bedre, og så snur jeg meg en annen vei, blant alle menneskene på tunnelbanan, i mørket hjemme, med ørepluggene i, så han ikke kan svare.
Det er ikke en diskusjon. Det er et åpenbart fakta.

Det er bare ett lys igjen, og sølvperlene på brystet mitt er iferd med å tørke.
Øynene dugger, mens jeg tenker at han alltid kommer til å være den mykeste jeg noengang har kysset.
Og at man kan ha kjærlighetssorg, selv når man er den som går en annen vei.
Jeg forstår endelig hvor vondt det er å miste noen i menneskemengden, midt i sitt eget liv, fordi man ikke holdt hardt nok fast.
Jeg skjelver når han sier at han også forstår. At han håper det går over.

Men jeg kjenner ingen tid, jeg er nummen.
Jeg kjenner bare den overveldende følelsen av å være retningsløs.
I hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg forsøker å trekke pusten, jeg strever mellom gispene.
Iblant kjenner jeg kaldsvetten, øynene prikker grått og jeg vet at jeg for noen sekunder forsvinner. Alt snurrer, jeg kan ikke holde meg fast i verden.
Jeg slipper taket, uten å kunne kontrollere det, jeg slipper taket og vet at noen tar meg imot.

På det lille kontoret for noen dager siden, sa hun noe jeg ikke har lagt til side, jeg vet det er sant, men jeg klarer ikke å slippe følelsene når de skyller over meg.
“Tror du at man kan forberede seg på vonde ting som skjer i livet?”
Jeg svarte oppriktig, at jeg var usikker, men at jeg trodde det. Jeg prøver, hele tiden, sa jeg.
“Ja, det forstår jeg at du gjør. Men vet du, det må være utrolig slitsomt å gå rundt og tenke på alt det som kan skje hele tiden, er det ikke det?”
Kanskje det er. Kanskje jeg føler meg sjøsyk og skyldtunget når jeg forsøker å se for meg hvordan det ville være om alle ble borte.
Iblant gir jeg dem navn og ansikter, det føles ennå verre.
Jeg lager scenarioer der jeg tvinges til å være modig, til å være den sterke, til å være igjen i gapet etter mennesker som er bedre enn meg.
“Jeg tror ikke du kan forberede deg. Jeg tror du må forsøke å slippe. Ikke være så hard mot deg selv. Du prøver veldig hardt, og det trenger du ikke, du er bra sånn som du er.”

Det varer noen dager. Jeg holder tempoet, så kommer de plagsomme tankene tilbake.
Jeg står i rulletrappa, den uendelig lange ved tunnelbanan, og jeg kjenner de tusen tankene rive i kroppen,
det svir i øynene, jeg kjenner det kryper i nakken.
Kanskje det bare hadde vært best å være helt alene, hele tiden. Slippe å elske noen, slippe å tenke at de kan dø fra meg, eller ennå verre, forlate meg midt i all kjærligheten som jeg ikke greier å formidle til dem.

Jeg håper fortsatt at jeg kan se deg igjen.
Jeg er en halv.
Jeg er bare halvparten igjen etter deg. Som en halt, som en blind.

Det er to år siden idag. Det er 1 år og 363 dager siden jeg så deg for siste gang, i et kaldt spansk rom.
Alt vi sa til hverandre i rommet med deg, kommer alltid til å sitte fast i meg.
Våte ansikter, kvalte lyder og stille smerte. Hvite slør, hvite blomster og en glassvegg.
Jeg vet ikke hva jeg forventet på andre siden av glasset.
Jeg husker at de fortalte meg at det ville være helt annerledes.
Annerledes enn hva? Jeg kunne gått inn i rommet hundre ganger og aldri kunnet forestille meg hvordan det skulle være likevel, å se deg ligge der.
Jeg kunne aldri forstått noe mer eller mindre, det eneste jeg kunne reflektere over var alle de gråtende menneskene som snakket lavt på et annet språk utenfor, marmorveggene, den trykkende følelsen av beklemt forståelse.
Forventningen om at vi alle skulle gråte høylytt.
De må ha syntes det var vi som var annerledes, som stille sto og så på deg så lenge.
Som bare holdt hverandre i hendene og tenkte all sorgen inni oss istedet.
Som gikk derfra uten et ord, forsvant utenfor folkemengden som pratet og gråt og veivet med armene, ut i den trykkende varmen, og tilbake inn i bilen.

Jeg kan huske de neste ukene vagt.
Jeg vet at alle ventet på at jeg skulle falle ifra hverandre.
Kanskje at jeg bare skulle våkne en morgen og ha mistet all evne til å ta vare på meg selv, til å leve og fungere.
De ventet kanskje ikke lenge nok, eller kanskje de ventet for lenge.
Kanskje jeg ikke klarte å gå i oppløsning så lenge noen holdt meg sammen.
Men jeg gjorde det til slutt, og jeg kan ikke finne de manglende delene.

Iblant drømmer jeg at det er bare du som har dem, og at jeg aldri får meg selv tilbake.
Jeg kan leve med det, om jeg vet at jeg får være hos deg igjen når jeg er ferdig.

Unnskyld, for at jeg gjentar meg selv, for at jeg savner så mye og så ofte.
Unnskyld for at jeg ikke kommer videre, for at jeg forsøker å forberede meg på noe jeg ikke kan vite kommer.
Unnskyld at jeg ikke viste deg hvor ufattelig mye du var for meg, så du kanskje ikke hadde forlatt meg så tidlig.
Unnskyld for at jeg lever et halvt liv uten deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenker innimellom lyden, at de like gjerne kunne vandret gjennom meg – de ser ut som et begravelsesfølge.
Svarte frakker, svarte kjoler, svarte sko som går i ett, med sorgløse ansikter som avslører dem alle.
De har ikke forstått noenting.

Drømmene mine om henne virker mer aksepterende, de har begynt å fortelle meg at det er greit at hun er borte for alltid, men mitt våkne liv sier noe helt annet.

Den dagen hun døde ringte mamma meg og fortalte at hjertet hennes var iferd med å gi opp.
Jeg fikk høre henne puste tungt i telefonrøret, tusenvis av mil unna, pusten til et menneske som kjemper for livet.
Tunge sukkende drag gjennom en ødelagt kropp.
Jeg var så sint, sint for at ingen kunne ta henne med hjem til meg, hjem til det livet hun fortjente men likevel aldri riktig fikk.

Jeg kunne hatt så mange ting, jeg kunne gjort så mye.
Så mye av livet jeg har brukt på å ikke fortjene noenting så mye at det rømte vekk fra meg.
All tiden jeg ikke trodde jeg klarte alt det jeg så gjerne ville.

Jeg vet at hun var hos meg etter at hun gikk bort.
Jeg kan huske at jeg snakket til henne om kveldene, fortalte henne hvor mye jeg savnet henne og at livet mitt
aldri ville bli vondere enn det øyeblikket jeg forsto at hun ikke kom hjem til oss.
Hun var der, og hun ville så gjerne trøste meg og fortelle at det skulle bli bra – men er hun her nå?
Nå som det har gått så masse tid og jeg føler det samme, som om tiden bare gnager dypere inn i følelsen av å miste.

Jeg drømmer at jeg fortsatt bærer et barn i kroppen.
Et barn som ikke var ønsket nok til å overleve.
Legene forteller meg at jeg må bære med meg det døde barnet frem til det til slutt kommer ut av seg selv.
Marerittene kommer nærmere, jeg setter spørsmålstegn ved valgene jeg har tatt.
Kanskje hadde jeg vært lykkeligere – selv om det hadde kostet meg all kjærligheten og den fremtiden jeg så desperat forsøker å styre.
Kanskje kan man aldri vite om man velger rett, selv når man tror at man har full kontroll.

Jeg ser rundt meg på menneskene som duver stille til musikken i bakgrunnen.
De har forstått at man ikke kan sørge bort livet sitt, de velger å smile og le i påvente av at døden innhenter dem
og alle de er glade i.
Jeg svelger hardt, men angsten sitter fortsatt i meg i form av en stor hard klump i halsen.

Når jeg legger meg om kvelden hvisker jeg til henne og spør om hun fortsatt kan høre meg.
Jeg spør henne om jeg kan få lov å komme til henne før de andre, så jeg slipper å miste igjen.
Jeg spør henne om jeg kan få dø først.
Jeg spør henne om hun kan svare meg snart, før jeg mister fotfestet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor klemmer han så hardt?

Han ser meg rett inn i øynene, varmen i blikket hans smelter ikke den iskalde følelsen jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
Musikken i bakgrunnen er fra en tv-serie jeg pleide å se på når jeg var yngre, det virker som om han kjenner låten, han svinger lett fra side til side etter rytmen i den.

Jeg observerer, nesten fra utsiden av kroppen, mens han ser på munnen min puste tungt og sakte.
Luften jeg drar inn er fuktig og varm, den kommer rett fra ham, det er kvelende.
Han er sulten, tenker jeg.
Han er utsultet og umettelig og jeg har dyttet ham over kanten, hvorfor klemmer han så hardt?

Kroppen min er myk og formet etter ham, han klemmer den mot veggene, drar meg rundt i rommet mens jeg ser kaoset på innsiden av ham.
Han vet hva han må gjøre, han vet at jeg ikke kommer til å skrike, han vet at han er alt jeg har.

Jeg vil rive ut øynene hans, de stikker meg.
Jeg vil rive av ham klærne
Hvorfor klemmer han ikke hardere?

I et øyeblikk kjenner jeg ham nøle foran meg.
Han ser beklagende på meg, sier unnskyld med kroppen sin og stryker meg vennlig over brystene med myke varme hender.
Jeg kjenner angsten krype i mellomgulvet idet han tvinger kroppen min rundt, med ansiktet mot veggen.
Jeg lukker øynene og holder pusten.

Om jeg spiller kortene riktig kan jeg komme meg unna.
Jeg kan rive ut øynene hans, de stikker meg.
Hvorfor klemmer han ikke hardere?

Han står så nært inntil meg at det er vanskelig å puste, han vet akkurat hva han gjør.
Kanskje han har gjort dette før, kanskje er det dette han alltid – fingrene hans er tilbake rundt halsen min,
de klemmer hardere denne gangen.

Jeg hører at han er iferd med å si noe, før det blir helt stille.
Han holder pusten sammen med meg, det prikker i fingrene mine og munnen min kjennes nummen og tørr mot den kalde veggen foran meg.
Og så, tvinger han den sterke kroppen sin inn i meg, jeg tar imot som en flink pike.
Han fortsetter i lange, harde støt, hendene hans brenner i meg og det svartner for meg i et øyeblikk.
Når jeg kommer tilbake, kjenner jeg de våte tårene hans nedover ryggen min.

Jeg visste hva som kom lenge før han gjorde det selv
Hvorfor klemmer han ikke hardere?
Han vet at jeg elsker det når han klemmer hardere-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De handler oftest om utilstrekkeligheten min, at jeg, som i virkeligheten, ikke mestrer ting som burde være lett for et vanlig menneske i min alder.
Jeg snubler, tennene mine faller ut – jeg mister alle rundt meg og de blir borte og jeg klarer ikke å finne fotfeste.

I noen av dem blir jeg skutt.
Jeg løper ikke lenger fra pistolene som blinker foran meg i de grå, fargeløse marerittene.
Jeg lukker øynene og kjenner pulsen min forsvinne, tankeløst og stille.

Og i noen dukker hun opp, og jeg sårer henne – jeg skader henne, hun sier aldri noe stygt til meg, men jeg har den samme skyldfølelsen i drømmene som jeg har når jeg er våken, over alt jeg burde klare men ikke får til.
Jeg spør iblant når jeg våkner, ut i den tomme leiligheten, om hun fortsatt er her hos meg.
Jeg spør om hun fortsatt stryker meg over kinnet når jeg gråter, om hun fortsatt tror at jeg kan snu alt når det går så galt.

Jeg synker, sakte men sikkert, dypere ned tilbake i det sorte hullet jeg en gang kom fra.
Hullet jeg krabbet ut av etter at det nesten slukte meg hel for noen år siden.
Vi er gamle kjente, det sorte hullet og jeg.
Det ser på meg med sultne øyne, og jeg stirrer matt tilbake uten å blunke.
Uten å se bort.

Det er som om jeg ikke ser ansiktene rundt meg lenger, de smiler på utsiden, men jeg kan ikke se hva som foregår innenfor huden, i hodene og hjertene deres, og det stikker meg når jeg forsøker å se det for meg.
Iblant tror jeg det synes på utsiden, hvor sliten hjertet mitt har blitt på så kort tid.
Hvor lite jeg tåler, egentlig, hvor sårt det er å alltid være den som forsøker for hardt og brenner seg først.

Innerst inne vet jeg at bare jeg kan redde meg selv, men jeg vet ikke hvordan, og de dagene der jeg ikke helt vet
om jeg egentlig kan eller vil, skremmer meg.
Kroppen min er trøtt, den verker før jeg sovner for å drømme flere drømmer.
I en av dem forteller hun meg at jeg er et godt menneske, og jeg vil holde henne fast så hun ikke forsvinner, jeg vil være der hun er, jeg vil slippe å mislykkes flere dager.
Hun ser uttrykksløst tilbake på meg og blir borte i strømmen av tanker hodet mitt kaster rundt.
Når sluttet drømmene mine å ha farger?

Kanskje har jeg til slutt mistet det.
Kanskje har jeg til slutt snublet så jeg ikke kommer opp.
Om det er så, vil jeg i det minste be om en hånd til å hjelpe meg før jeg legger meg ned og lar det sorte hullet sluke meg en gang for alle.
Jeg er ikke den første.
Jeg er ikke den siste -
Jeg er bare meg. Det er det som bekymrer meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Byen min, som jeg nå delvis eier sammen med alle disse som køer inn på bussen, er frossen og vakker.
Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted jeg heller vil være, selv når det er minus 18 grader og jeg lurer på om jeg og min Katt kommer til å overleve vinteren i det hele tatt.

De varme hendene hans skjelver, og iblant er han det skjøreste i verden – jeg strekker ut armene så langt jeg kan, men jeg kan ikke redde ham, og en av dagene før julen greier jeg ikke lenger å se på at det skjer, og jeg innrømmer alt for ham.
Han lover at ingenting galt skal skje, at han skal ta bedre vare på seg selv, og vi blir enige om å dra til Filmstaden en av dagene fordi jeg sier at det ser ut som et magisk eventyrland i snøen, med de store neonskiltene og alle menneskene som ser ut som sorte figurer fra et maleri som glir inn og ut av den høye porten.

Jeg elsker fortsatt å se på ham sove, og selv om han sover så urolig at vi ikke engang kan sove i samme seng halvparten av tiden, forstår jeg ham så mye bedre når han puster jevnt og stille i rommet i leiligheten min.
Alle snakker forbi hverandre, selv oss.
Jeg tar meg selv i å bli det svenskene kaller Hjemmeblind – jeg mister perspektivet og greier ikke se all lykken og roen jeg fikk når jeg fikk ham -
At jeg er et bedre menneske fordi han holder ut med meg når jeg er et dårlig.
At han tar vare på meg på alle måter jeg trenger, og at alt det han ikke gjør, er de tingene jeg burde og skal greie å gjøre selv.

Jentene på jobb forteller om kjærestene deres som nekter å flytte til Norge, og hvordan de iblant lengter hjem.
Kanskje lengter de hjem nettopp fordi den de er knyttet mest til, ikke vil dit.
Kanskje er det slik.
Min katt sier at han blir med meg hvor som helst, og at om jeg vil til Norge blir han med.
Min Stockholmskatt som ikke forstår norsk, min bygutt som ikke forstår hvorfor mennesker vil bo i hus og ha hage og ikke i leilighet, som hans mor som bor i 13.etasje.
Jeg tør aldri se ut av vinduene når vi er der, livredd for at hele bygget skal svaie som en tegneserieskyskraper i gummi, bøye seg helt ned til bakken – eller brekke, falle ned-

Jeg som ikke kan forstå at de kan sove der om natten mens togene ruller forbi på pendeltogstasjonen under, uten å være livredde for at hele huset skal riste ned i bakken.

Det er så lett å glemme, når man plutselig har blitt to, at ikke alle er mer enn én.
Noen har bare seg selv å lene seg mot, ingen som kan bære dem når de ikke selv greier å holde sin egen vekt oppe.
Så fort man glemmer, så fort man overser alle andre og deres eventuelle ensomhet.

Min katt er den jeg lener meg på, jeg forstår etterhvert at han er alt jeg trenger,
og på nyttårsaften ligger vi hjemme på sofaen og gjør ingenting.

Vi trenger aldri gjøre noenting, sier jeg, om vi ikke vil det.
Han klemmer meg, han klemmer meg hver eneste dag, vi spiser nyttårsbiff, de har ikke kalkun i sverige – og vi sovner etter middagen uten dårlig samvittighet, og drikker champagne når vi selv synes det passer.
Vi har et helt nytt år å fargelegge, og vi bor i en av verdens fineste byer.
Vi er to av verdens heldigste mennesker.
Vi er to.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hverdagene spiser oss, og selv om jeg elsker morgenene i Norra Stationsgatan,
lengter jeg alltid til ham.
Helgene går så fort.

Jeg våkner tidligere enn ham på lørdagene, og mens han er trøtt og varm og seig,
sniker jeg meg ut i solen.
Det er frost på alle bilene, takene glinser i solen.
Jeg tar tunnelbanan 1 stopp, og går til blomsterbutikken.
Det er alla hälgonens dag, alle setter lys og blomster på gravene til de som mangler, og jeg kjøper en passe stor bukett, med et kort til.

Når jeg kommer hjem, legger jeg meg i badekaret og skriver på kortet og sender med ham blomstene hjem, så han kan passe på at de ikke dør.
Blomster dør jo likevel, jeg har egentlig aldri vært spesielt begeistret for dem, men familien hans har bedt oss til fest, og jeg vil ihvertfall ikke virke uforskammet.

Det holder vel at jeg er norsk.

Det gikk opp for meg en helg vi dro hjem, han og jeg, at jeg bor her nå.
At jeg er en innvandrer, og at blikkene, tempoet, atmosfæren er en helt annen her.

Men mellom slagene og de tøffe og iblant lange dagene,

er han der og han er den mykeste.
Jeg savner ham som mest når jeg våkner på søndagene og hører hans myke pust; og vet at han skal dra og jeg må tilbringe søndagen alene.
Jeg savner ham allerede, når han kysser meg og sier ha det.
Når han kysser meg og sier hej då.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser hvor vi er på vei, mens jeg dykker ned i sølepyttene langs veien.

Det er for mye lyd,
jeg stenger det ute og ser på ham.
I øynene hans ser jeg refleksjonen av meg selv.
Det er for mye lyd, for lite å hente der inne.

Han klamrer seg til meg
Og jeg dykker.

baby, baby can’t you see
this world ain’t big enough for you or me
so light the candles and turn out your lights
and turn on my lights

Hver gang han er her, vil jeg bare være stille.
Det er for mye lyd.

Og når han går, er jeg tom.
Tommere enn refleksjonen i øynene hans, tommere enn sølepyttene jeg snubler i.
Jeg kjenner kroppen snøre seg rundt ham hver gang han hvisker.

no love could be this hard to beat
i still read your star signs,
star signs
i don’t even know what they mean
what you mean

Alt jeg vet,
er at ingenting er så viktig.
Gnagsårene på innsiden forsvinner kanskje,

neste gang jeg ser ham i øynene uten å se min egen refleksjon.

I don’t even know what you mean

what you mean

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Innimellom øyeblikkene av bare lykke,
kjenner jeg at jeg fortsatt bare er et menneske.

På radioen hører jeg i bakgrunnen av tankene mine
at vinteren er på vei.
Høstjevndøgnet ligger utenfor vinduslysene mine,
og jeg kryper i sengen alene.

Den lukter av kjæreste, av mannen min,
og jeg lengter mer etter ham enn noengang.

A little sad of soul, a little weary
Maybe I am that?
Will nobody love me?
Is an empty heart and a conscience all I have?
If i die tonight, if I give up the fight
Will you do something for me?
Tell them my story, tell them well
Tell them everything you know

Det sorte hullet som eier meg, spiser seg sakte gjennom det innerste laget hud,
på vei ut, på vei til å rømme fra meg og over til noen andre der det skal spise seg enda sterkere
før det kanskje kommer tilbake og tar meg, og til slutt lykkes.

Noen dager drømmer jeg om å kjøre igjen.
Og om natten drømmer jeg om henne,
om tiden som har gått.
Jeg kan se alle tingene hennes,
nipsfigurene og lukten av det eneste jeg kan holde fast i, tryggheten hennes.
Jeg hjemsøker henne, som om det er jeg som er borte og hun som må leve hele livet uten meg,
jeg slipper aldri taket.

Rommene i leiligheten hennes bor i hodet mitt,
vissheten om at hun for alltid er fanget i min kropp, proppfull av minner,
gjør meg dårlig.
Den sikre følelsen av at hun eksisterer for evig i savnet mitt,
gjør at skyldfølelsen stikker meg i øynene til jeg gråter og jeg vet ikke hvor jeg kan gjemme henne.
Om jeg bare kunne gi slipp, så hun kan få hvile.

I was born in the springtime
Born of love and cradled in a misfit history
Of blind faith and pantomime
Oh, I know what I am but I don’t see
So if I die tomight, if I give up the fight
Will you do something for me?
Tell them my story, tell them well
Tell them everything you know

Jeg kjenner minuttene som smeltende snøfnugg, gå ifra meg.
Jeg kjenner at det er like før, gjør meg klar for å være den eneste i verden igjen,
med kalde ensomme øyne.
Men det er noe som er annerledes nå.
Alt er annerledes, og jeg har ikke tenkt å kjempe.

Jeg vil huske hvordan det kjentes når jeg våknet og verden var noe som skjedde et annet sted.

When we’re dead and gone
What will still be here?
What will carry on?
When we’re dead and gone
When there’s nothing left
What will still be here?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min stockholmsverden er full av gitar og runde, hvite gatelykter.
Jeg kan aldri definere hvor forelsket jeg er i bylysene om natten.
Hvor magisk det skitne vannet som renner forbi slottet er, eller hvorfor jeg skulle ønske jeg kunne gå meg bort i de smale gatene i gamla stan for evig.

Jeg tror ikke det finnes noe som er så deilig som å bare være nordmann i stockholm, en evig turist som kan gjemme seg bak svenske konsonanter og late som når man vil, og likevel bare være “nørsk” når det er noe man ikke forstår.
Et perfekt gjemmested fra lille norge, der alt akkurat nå virker altfor uorganisert og casual.
Velkommen til system, her er du, hvor vil du, fryd? Du kan komme akkurat dit du vil.

Mine nye fantastiske kolleger tar meg med på Caliente på St Eriksplan,et av mine favorittsteder i byen, jeg elsker de store åpne gatene, Stockholm er aldri tom, og vi havner ved siden av et svensk jenteparty.
En av jentene har bursdag og de synger ja må hon leva mens vi titter på hverandre og smiler, som om vi deler den forferdelige hemmeligheten om at det høres ridiculous ut når svensker synger akkurat den sangen, men ikke helt vil innrømme det.

Vi snakker om å være norske, og om å være den rare, om flink pike-syndromet og vi spiser deilig tapas og jeg kjenner at dette er akkurat passe og at det er her jeg vil være.
Senere går vi ned tunnelbanan og treffer en av de danske kollegene våre og hennes venner, og de andre reiser videre til gamla stan.

Jeg setter meg i bilen hjem og kjører gjennom Sundbyberg sentrum, kveldene er stille men den lille miniatyrbyen min lever, i bakgårdene sitter folk fortsatt og drikker eller prater, på balkongene innimellom sitter jenter og ler med ulltepper på fanget, jeg stopper på filmkedjan og kjøper godis og tar med hjem til verdens vakreste.

Vi koser og ser på Sopranos med svensk tekst, jeg reagerer ikke lenger på språket, vi lurer ikke lenger på hva vi skal si til hverandre.
Jeg snakker svensk tilogmed på butikken, fordi jeg vet at når jeg åpner den “nørske” munnen min er det ingen som forstår likevel, og de reagerer ikke på aksenten min, så jeg fortsetter med svorsk, og kjenner meg merkelig hjemme blant alle de andre på den lokale ICAen.

Snart skal jeg ta tunnelbanan for første gang.
I mellomtiden skal jeg bare titte på de store runde gatelyktene langs St Eriksplan, og selv om lørdagstimene går så sakte, så går ukedagene så utrolig fort, og det beste i verden er å sitte på plassen min på jobb og være en hemmelig turist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En morgen tar jeg noen timer fri fra den herlige nye jobben min og drar til skatteverket for å endelig gjøre det.
Flytte til sverige, melde meg ut av norge, bli en ekte svenske.
Damen smiler til meg etter at jeg har fylt ut alle papirene, unntatt feltet for “avsikt med vistelse i sverige” og jeg spør hva de vil at jeg skal skrive.
Hun spør meg hvor lenge jeg har tenkt til å bli i sverige, og jeg blir stum et øyeblikk.
Jeg svarer at jeg ikke er sikker, at jeg.. vel.. at jeg tenkte å bli her for nå.
“Da skriver du for alltid!” ler hun.

I en liten leilighet i stockholm bor jeg, og jeg har alt jeg kan ønske meg, men hva har han?
Jeg kjenner meg skyldig for at han ikke er lykkelig.

For at jeg har alt, og han har ingenting.
For at jeg bare kan se videre, gå på, for at jeg ikke er redd eller liten lenger,
mens han bærer hele verden på sine skuldre.
Jeg skulle ønske jeg kunne bære den for ham, se ham slippe å plages av mørke tanker og tunge dager,
fordi jeg har vært der og jeg vet jeg kunne gjort det.

En morgen sitter jeg og drømmer om Gamla Stan og deilige trange smug med kanelbulle-lukt og store jakker og skjerf,
og jeg spør min älskling om det fins julmarknad någonstans.
Han sier de har, i gamla stan og at det fins gløgg og at man kan kjøpe julgodis og jeg kjenner meg så utålmodig,
som om jeg for første gang skal få se ny, hvit snø legge seg over brosten i en vakker by.
Som om jeg for første gang skal få se vinteren, uten at det er vondt og mørkt og ensomt.

Jeg vil så gjerne gjøre alt riktig denne gangen.
Bevise for ham at jeg kan, at han kan lene seg på meg når det er for vondt å gå alene.

Jeg våkner om morgenen og er så uendelig trøtt,
på vei til jobb, klokken er halv syv og han sover lydløst ved siden av meg.
Jeg kjenner etter og skjønner nå, at aldri har livet mitt vært som det er nå.
Jeg lener meg over og hvisker til ham at jeg sover ti minutter til,
bare så jeg kan ligge der og trekke inn lukten av alt jeg aldri før har hatt,
og som gjør meg så myk inni at jeg holder på å renne over.

Jeg håper at han har gjort meg til et bedre menneske.
Han har i det minste gjort meg til et lykkelig et,
og for det skylder jeg ham hele himmelen..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men jeg sitter her alene, enda jeg slettes ikke er alene.
Her sitter voksne kvinner med enorme kulemager fulle av nytt liv.
Her sitter unge jenter med usikre fremtider; alvorlige miner og tomme blikk som stirrer ut på en nyslått gressplen med noen få trær som skygger for varmen som ligger som et klamt teppe over formiddagen.
Jeg drømmer om å sitte under trærne og være tom, uten denne enorme grå massen som fyller meg.

Jeg kjørte forbi den store bussen for noen uker tilbake; idet jeg såvidt hadde begynt å forstå krigen som hadde begynt innvendig.
Jeg kjørte forbi det enorme blodige bildet av et foster og jeg så en annen vei og knep hardt i rattet mens jeg skar en grimase.

Jeg vet ikke om han skjønte det; jeg hadde ikke tid, og jeg blir så sint for at små, små mennesker tror de kan få bestemme over rett og galt, som om de alene sitter med svarene på ting jeg aldri vil forstå.

En tidlig morgen gjorde jeg det; jeg tok testen enda jeg allerede visste.
Jeg har alltid lurt på hvordan jeg ville reagere, kanskje er det situasjonsbetinget- kanskje jeg ville beholde det steile -hvem trenger vel- blikket på verden – eller jeg ville smelte hen i kjærlighet til overraskelsen og det nye..
Men jeg gråt, hysterisk og høyt, og jeg ringte og ba ham om å ikke forlate meg.

Noen få dager senere når jeg satt der på venterommet på sykehuset var rollene snudd.
han ba meg om å ikke forlate ham, å ikke hate ham for det som hadde skjedd, han ville gjøre alt godt igjen, han ville ta seg av meg.
Jeg kjente ingenting lenger; bare uvelheten som skyllet over hele tilværelsen.
Følelsen av å miste all kontrollen jeg Såvidt hadde karret meg til over sommeren; vissheten om at dette ville ta evigheter å gjøre opp for.

Jeg tok meg i å et øyeblikk tenke at dersom han var eldre, en annen, ville jeg kunne ha valgt noe annet.
Jeg tok meg i å klandre ham for alt det vonde verden kan by på.

De neste dagene drømte jeg om tabletter.
Tabletter som kunne fikse alt som var ødelagt.
Alt som var borte for alltid.

Om å få tilbake livet før, om svimmelheten som ville forsvinne bare jeg fikk nok tabletter.
Følelsene som ville komme tilbake og skylle over meg så jeg kunne gå til ham igjen og være den samme.

Men hver gang jeg våknet visste jeg at øynene mine så noe annet nå.
Hjertet mitt banket saktere, i utakt

Og det bare for en liten flik av tiden som gjorde det den gjorde.
Det er kanskje de små ulykkene som skjer som er livet vårt, sa jeg tørt og brøt stillheten mellom oss ettermiddagen etter.
Han svarte ikke på det, han sa noe helt annet, og mens regnet skyllet over den endelige dagen lå jeg blek og skalv i sengen hjemme, slett ikke i stockholm.

Legen hadde snakket til meg på den kalde måten bare leger kan og jeg forsto hvorfor jenta hadde kommet ned korridoren gråtende, jeg så hvorfor, men jeg kjente ingenting.

Bare at dette var slik det var, og så lenge den tyske aksenten hennes snakket til meg og bare spurte enkle ja-og-nei-spørsmål og ikke på noen måte hverken klandret eller trøstet meg, var det greit og jeg kunne se en annen vei idet hun gjorde seg ferdig med undersøkelsen og skrev ned det nødvendige på en lapp før sykepleieren hentet meg inn på et annet rom der jeg fikk alle tablettene.

Tablettene.
Som slettes ikke ville fikse alt som var ødelagt, men som i det minste ville forsøke å gi meg tilbake det livet jeg hadde før den kvalmende følelsen skyllet over meg den dagen.
Som kanskje ikke kunne gi meg min tilbake, men som ihvertfall ville gi meg sjansen til å reparere noe vi hadde ødelagt på hver vår måte.

Jeg har tatt det nødvendige valget for meg selv og bare meg, og jeg kan leve med det.
Det jeg har mistet på veien må jeg lære å akseptere slik det er, i et kaldt rom som slettes ikke er i stockholm.

Mens han er på vei hit fordi han ikke aksepterer det like greit.
Kanskje jeg kan sovne uten å drømme om tablettene inatt, kanskje vi kan greie det på egenhånd.
Uansett har jeg gått ned korridoren alene, uten å gråte, og selv om det ikke betyr at jeg er bedre så vet jeg at jeg kunne gjort det igjen.
Med eller uten min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Innerst i magen, innenfor lagene med bekymring og alt stresset, forbi de søvnløse nettene og alle “what if”sene som spiser sakte på det de kan få tak i, der bor den, forventningen,
gleden, lykken.

I et 4-etasjers etterkrigshus uten heis, men med egen hage og store svaiende nåletrær på utsiden, ligger en leilighet.
En leilighet som snart er mitt nye hjem i et annet land.

De muligheten vi tar tak i på egenhånd, de sjansene vi lager, betyr de mer i lengden,
blir vi lykkeligere om vi er skyld i det vi gjør og er selv?

I min nye jobb har jeg en sjef som er utdannet i det samme som meg selv, en ung, intelligent kvinne med ønske om å utvikle avdelingen sin, den norske, i et stort, voksende svensk firma som driver med finans og betalingstjenester for internettbutikker.
I min nye jobb skal jeg sitte med andre norske jenter som har flyttet til sveriges hovedstad de også.
Jeg har aldri gledet meg så mye til å jobbe masse, lære masse nytt, konkurrere- få nye venner og bekjente og utvikle meg.

Jeg kan se meg selv ligge i mitt nye badekar, sliten etter jobb og trening, mens den kjæreste jeg har i hele verden sitter ute i sofaen i stuen min og ser på svensk tv, før vi legger oss i den store myke sengen og sovner mens nåletrærne suser svakt utenfor det store vinduet.
Jeg kan se meg selv ikke bare i de gode dagene, men de hverdagslige, de tøffe, jeg kan se meg selv og jeg er sterkere enn før, jeg har kommet meg hit nesten på egenhånd.
Alt jeg trengte var litt kjærlighet, og troen på at jeg kan mer enn jeg har bevist hittil-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tack för att du vill at jag ska göra saker när vi inte är tillsammans, även om det betyder mindre you-time.
Tack för att du är så jävligt god på att golfa, så jag kan drömma att du blir proffs, och för att du tror på mig och alla dom dumma saker jag säger och drömmer om.

Tack för att du är uppe mitt i natten och äter varm hallonpaj med vaniljsås med mig.

Du är aldrig på dårligt humör, du säger aldrig nej, även när jag tjatar som värre.
Jag kan berätta allt i hela världen till dig, min bästa kompis, den jag litar på, den jag älskar.
Jag vet att du alltid är där för mig, du låter mig känna mig älskad varje dag.

Tack för att du berätter för mig varje dag att jag betyder alt för dig, jag känner det samma för dig!
Tack för att du tycker jag är vacker, även när jag är ful som fan;)

Du är den vackraste i världen för mig, jag kan inte vänta tills dagen då jag äntligen är hos dig igen, för att bli i din stad, för att bo där och bara vara med dig -

<3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De som oppholder seg på ventemottaket, er asylsøkere som har fått endelig avslag på sitt opphold i norge-
da kan man jo spørre seg hvorfor de har det?
Er dette mennesker som virkelig er så desperate etter å unnslippe sitt eget hjemland at de er villige til å gjøre hva som helst? Tydeligvis-

Og er -slemme norge- så bedritent at det gir avslag på oppholdstillatelse til mennesker i livsnød?
Jeg har mine seriøse tvil om akkurat det- jeg håper og tror at de som risikerer å bli henrettet eller å bli drept eller skadet i krig, ikke får avslag på sine søknader.
I mine øyne viser det bare akkurat hvorfor disse menneskene har fått avslag, når de tyr til vold, trusler og til slutt brannstiftelse og store materielle og potensielle menneskelige skader- de hører ikke hjemme og de bør heller ikke få være her.

Hva skulle de gjort om de nå oppholdt seg her og endte i en nabokrangel- satt fyr på naboens hus?
Norge er på mange måter dumsnilt og naivt, men til slutt får vi nok vi også, jeg synes ikke vi kan finne oss i at “uvelkomne gjester” behandler landet vårt sånn som dette; send dem hjem!

Eller hva?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rettere sagt, dere overrasker aldri men dere går liksom aldri tomme for bananskall dere kan skli på for å slå hodet i veggen- og når dere ikke sørger for donaldkuler på dere selv, så kan man ihvertfall være sikker på at det sitter en masse kunder av dere og dunker hodene sine mot mer eller mindre skarpe objekter i  ren frustrasjon.

Uansett, her kommer altså skyllebøtta-
Jeg tenkte jeg skulle forsøke å komme meg på btidags bloggtreff til helgen i trondheim.
Trondheim er en fin by, jeg har bodd der, og jeg synes faktisk også det er en fin togtur.
Fordi jeg ikke er såpass rik at jeg har råd til å fly et helt bryllupsfølge til marrakech, ei heller meg selv, sjekket jeg muligheten for å finne miniprisbilletter tilgjengelige.
Minipris er et fiktivt opplegg (begynner jeg å tro) dere i NSB har funnet på for at vi dumme nordmenn som betaler for å se dere svette skal ha noe å drive med på nettsiden deres.

For “bare” 399 kr -som forøvrig fortsatt er dyrere enn det f.eks Norwegian operer med i flyversjon, og hvor det da faktisk også reellt sett er mulig å finne disse myteomspunne lavprisbillettene innimellom- kan man humpe seg gjennom en norsk jernbanetragedie i 6-7 akter, eller timer.
Det altså, hvis  Gud, Allah, Signalfeil eller Solslyng ikke blander seg i det.

Nå fantes det da ikke noen minipris på denne strekningen å oppdrive i hele sommer såvidt jeg kunne se, whoops, uten at jeg orket å lete spesielt mye lenger, for prisen som flimret på skjermen foran meg så jeg nesten pådro meg epilepsi i forsøket, var firesifret og kostet omtrentlig det samme som en ukes sydentur inkludert flatfyll og obligatorisk legebesøk med behandling av kjønnssykdom i ettertid.
Ehem, jeg mener såklart ..influensavaksine.

Uansett, hva er det som skjer når det koster 1/4 å fly fremfor å ta toget?
Hvor lenge skal det være sånn, og hvem er det som må skjerpe egget sitt, er det NSB eller er det “alle de andre” som flyr eller busser deg for under halvparten av prisen og som attpåtil i større grad presterer å få deg dit innenfor en fornuftig tidsramme, uten at du må sitte på dombås i 20 kalde i et togsett uten strøm i flerfoldige timer som en ekstra -bonus-?
Nå er det jo noen måneder siden dette inntraff, gudene skal vite at dere i NSB glemmer rimelig mye fortere enn det vi heldige uheldige kunder gjør, merkelig det der.
Jeg bare spør, hell, kjapp hoderegning tilsier at bensin og vedlikehold av egen bil og turen opp og ned er billigere enn å sette seg i fare for å aldri komme frem på NSBs regning- min egen utilregnelighet er ihvertfall bare mitt problem, NSB er jo en vorte på hele norges samlede rumpe-

Det jeg prøver å komme frem til, er igrunnen dette:
-Dere kan ta billettene deres til 1750 gærninger og bare sette dem på “den brune kontoen på bakrommet”.
Jeg setter meg i Kenguruen (en smekker liten pizzabil cirka mellomkrigstid jeg har æren av å hviiiine rundt i, kledelig som fy) og kjører sjæl.
Da kan jeg velge musikken selv og jeg slipper å sitte ved siden av unger som griner og snørrer, og min egen versjon av “NSB Meny” består av kaffe som er traktet på ekte vann og kaffebønner, ikke på salte tårer samlet fra et norsk venterom anno januar 2010.. Etter å ha blitt tint opp såklart, dere fyrte jo ikke akkurat for oss stakkars pendlerjævler som måtte vente på dere i hele vinter.

So long, suckers!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende