Hei, kjære vulkan,

jeg ser at du er sinna igjen og jeg skjønner hvorfor.

Hadde jeg bodd på island sånn som deg hadde jeg nok vært litt misfornøyd jeg også sånn etter forholdene-
ting har kanskje ikke gått helt deres vei i det siste og du som mange andre har kanskje en familie å fø på og vil gjerne ha en trygg jobb.
Å bo på en øy er jo en utfordring i seg selv, og det er vanskelig å skulle flytte på seg uten at det blir ramaskrik både i øst og vest over at man gjør skam på landet sitt, og det er jo kanskje ikke så mange land som tar imot en med åpne armer når man koker over titt og ofte slik som du gjør.

Det er lett å dømme, og jeg synes jo til tider du er tøff som tør å vise hva du mener, samtidig så tror jeg du vet at det du gjør går utover mange uskyldige mennesker som bare vil komme seg frem og tilbake, noen skal på ferie og noen skal ut og tjene til livets opphold- noe jeg er sikker på at du som islending kan relatere deg til.

At din familie der ute på øyen har gitt deg et navn som ingen andre i verden kan uttale kan jeg jo også skjønne at du synes er vanskelig, nå som du endelig fikk litt oppmerksomhet og verdens øyne er rettet mot deg.

Eyafjelluhæ? Dårlig gjort!

“Katla” har det mye lettere, ikke rart hun sover så godt om natten i forhold!

Likevel, kjære vulkan, ber jeg deg pent- kan du bare keep it in your pants noen dager til, tja, vi kan gjøre en deal om at du venter til over helgen?
Jeg har nemlig noe jeg gjerne skulle ha gjort og noen jeg gjerne vil treffe, og selv om jeg som sagt sympatiserer med deg og den vanskelige tiden din som islending, håper jeg vi kan gjøre en deal som er kurant for oss begge-

La oss si at jeg lover at når jeg trygt er tilbake fra stockholm i helgen, begynner en vekkelseskampanje for vulkaners rettigheter? Skriver et brev på dine vegne der jeg krever navneskifte, og sender det til islandske myndigheter?
Demonstrerer for mer lava i hverdagen? Slagord som “En ekstra sky har aldri drept noen, hullet i ozonlaget må jo dekkes av Noe!” eller noe annet med swung over seg?
Hva sier du, har vi en deal?

Jeg setter pris på din tålmodighet, og anser oss nå for å være gode venner og vel forlikt.
Takk for det!

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10005523

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har seg sånn at det er 1 dag i året jeg håper og forventer at folk kan kle seg nogenlunde – altså legge igjen nettingstrømpene og miniskjørtet hjemme, og ta på seg noe litt mer voksent, nemlig 17. Mai!
Mulig jeg er gammeldags, sur og hurpete, men jeg er altså så frustrert etter å ha tilbragt de siste 3 nasjonaldagene i horestaden, ehhh hovedstaden- at jeg rett og slett må skrive litt om det, og håper at det finnes noen der ute som har sett og tenkt det samme som meg der ute.

Det ser nemlig ut som det har gått sport for de av oss med innoverutstyr mellom 17 og 25 i å ha kortest skjørt eller kjole, gjerne noe fancy med sølvpaljetter (sorry, du skal være rimelig classy for å ikke se tacky ut i sølvpaljetter på en sånn dag) eller annet i glitrende form og farge, åpne, høye sko og horefrisyre* den 17.
Jeg skjønner at folk ikke sitter hjemme og leser skikk og bruk lenger, men hvor faen er foreldra deres som burde være istand til å dra skjørtet ned til knelengde? Eller venninnene?
Jeg har såpass tiltro til de jeg omgås på fast basis at jeg regner med de ville fortalt meg det om det så ut som jeg var iferd med å selge kroppen min på høylys dag – men like barn leker jo gjerne best (?).
Hver gang jeg i tidligere tider forsøkte å gå ut døren hjemme i noe som i det hele tatt antydet bryst eller nedre del av lårene, sa moren min gjerne ifra, selv etter fylte 18- jeg skjønner at man velger selv, men når mor sier “jaså, har du kledd på deg selv idag??” så er det ofte lurt å se seg i speilet og prøve igjen.

Jeg er ingen fashionista, men jeg synes det er direkte usmakelig å måtte titte opp i skrevet på halvparten av mine unge medkvinner på nasjonaldagen.
Det burde da finnes et sett regler for hvordan man bør kle seg til en slik anledning, og hvis man ikke er interessert i å lese seg til det, bruk i det minste sunn fornuft.
Mai måned er fortsatt relativt kjølig, du kan trygt ha på deg både bh, truser og mer attåt uten å svette på musa..
Og hva skjedde egentlig med den gode gamle bunaden, de søte sommerkjolene, cardigans og ullstrømpebukser?

Det er ikke flaut å se ut som man ikke kommer rett fra nach, at man kommer fra et møblert hjem og har en noenlunde oppegående smak.
Vær så snill a, kle på deg, du ser ut som ei skjøge,Gina Tricot er din venn på nattklubb, men ikke på 17. mai.
Jeg driter i om du ser ut som en prostituert på fritida di resten av året, på julaften i ditt eget hjem der bare din nærmeste familie må skjemmes over deg, på bursdagen din eller midt på en tirsdag formiddag for den saks skyld,
men det er altså denne ene dagen i året jeg skulle ønske vi alle kunne se respektable ut og feire landet vårt uten at NRK må sensurere bildene fra  barnetoget (hint) i Oschlo.

Forøvrig er 17.mai kanskje den fineste, mest fantastiske dagen i året der jeg nesten er på gråten hele dagen over hvor flott det er å være norsk! ..Bare sånn hvis ingen trodde det;)

*Horefrisyre – lett rufsete stil type pulesveis.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har overlevd igjen.
Syv netter på rad med såpe, vaskemidler og lukten av fett, pølser og vaniljekrem i huden, håret og over hele uniformen.
Nå venter syv dager i de levendes verden, i solskinn, med nesen godt nede i eksamenspensum de 4 første, og de 3 siste skal brukes på verdens herligste … kjæreste .. i nordens fineste by, Stockholm.

Jeg håper.. at jeg kanskje kan bo der en dag, så langt jeg greier å drømme meg dit, så langt jeg ikke forsvinner ned i depresjoner og tanker om at han fortjener mer, bedre, noen mer takknemlig og mindre fortapt enn  meg.
Men kanskje nettopp frykten for å miste den fantastiske følelsen av å være så totalt oppslukt og forelsket i en bestevenn, er grunnen til at jeg prøver så hardt for ham, for oss, for det jeg tror på og vil ha og aldri vil miste eller gi opp.

Jeg vet det høres ut som jeg allerede har gitt opp, som om jeg er iferd med å miste meg selv i noe jeg ikke kan kontrollere.

Men denne følelsen inni meg, av total ro når han er med meg, av å kunne mestre hele verden-står i enorm kontrast til kaoset som herjer når jeg igjen er hjemme, borte fra byen jeg elsker og den enda mer fantastiske gutten den holder gissel.

Jeg deler den blinde troen, og jeg ser alle de gode tingene i ham, jeg føler hele ham når han kysser meg, jeg kan se de sidene han ikke vil vise frem, og jeg er like glad i dem som resten av ham.
Jeg hører musikk når jeg ser på ham, og når jeg sover i samme rom som ham savner jeg ham i søvne, som om tankene mine ikke kan få nok, selv når han er der hos meg.

Jeg vil dra overalt med ham, men jeg trenger ikke engang gå utenfor døren for å oppleve verden når vi er sammen.
Jeg vet ikke hvor mange forskjellige måter man kan skrike ut til hele verden at man er lykkelig på,
men jeg er lykkelig, så lykkelig at jeg kan gråte av det,
og jeg fortjener det, og jeg vet det, og jeg vil at det aldri skal gå over, og jeg tror så sterkt at det vil vare,
at det nesten må det, eller hva?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tenkt til å forsøke.
Om dette er alt jeg kan få ut av de trøtte hendene mine, det sprekkfulle, forvirrede hodet mitt som aldri har vært så fullt av motstridende følelser som akkurat nå, så er det kanskje nok.
Nok til å få deg til å forstå hvor fantastisk du er.

I et liv er det muligens en håndfull mennesker som gjør deg til en bedre person, motiverer deg til å bli den du burde være eller som forandrer hverdagene dine og gir deg solskinn i et smil, i et ansikt eller bare ved å være til i din verden.
Av de mange milliardene med maur jeg ser foran meg krype rundt på overflaten av jorden, i hodet mitt der menneskene er bittesmå der nede på bakken mens jeg drømmer eller bare lukker øynene og ser dem for meg- er du den største av alle.
Du er høyere enn meg, og når jeg er som minst, de dagene der jeg slettes ikke er så bra, rekker jeg ikke engang opp til deg.
Men du er mer magisk enn Disney, de varme hendene dine stryker over meg og gjør meg like hel når jeg bare er halv, leppene dine når de søker mine, drukner ut resten av verden og jeg aner ikke hvor eller hvordan jeg fant deg, men jeg vet at jeg hører til når jeg ser deg gå ved siden av meg og du lar meg legge hånden min i din og jeg vet at du er like stolt av å holde min som jeg er for å få holde din.

Kanskje var jeg allerede klar for deg.
Kanskje var jeg forberedt på å vinne, etter å ha tapt så mye.
Kanskje da jeg skrev et brev til kjærligheten og sa at jeg slettes ikke forventet at den skulle komme av seg selv, forsto den at jeg var iferd med å lære av alle de vonde leksene jeg har fått.
Kanskje har jeg bare vært verdens heldigste pike, og bør slutte å undres på hvordan det gikk til.

Du er alt som fyller fibrene mine.
Jeg er så glad, selv om jeg ikke vet hvor jeg er om 6 måneder fra nå, om jeg vil være i byen din i de store forvirrende gatene  med navn på et annet språk – fulle av mennesker, eller her i min egen folketomme-
Jeg vet ikke, men det spiller ingen rolle.
Akkurat nå er det ingenting som betyr noe, og jeg har ikke tenkt til å gjøre noe annet enn å puste det og vite at du puster det samme, og at du og jeg er på vei i samme retning, at det kanskje blir et vi, og jeg har aldri vært så sikker på noe som jeg er på dette.
Og det er kanskje alt jeg trenger for å finne et punktum, kanskje er du mitt punktum.

Jeg er så takknemlig for at jeg er meg, selv når jeg er så full av lykke som nå, jeg har ikke mistet meg,
og selv om jeg ville gjort det, har jeg deg.
Om to dager er det oss igjen og verden forsvinner i bakgrunnen et sted, og vi er duse farger i stockholmsvåren og jeg kan se på deg igjen og føle at jeg sprekker når du ser på meg på samme måte tilbake.
Om du fortsatt ikke forstår hvor fantastisk du er, så er du nesten like håpløs som meg-
og når du sover og jeg våkner ved siden av deg, er det ikke lenger vondt, som det har vært før.
Du har fylt meg på langs og på tvers, jeg leter ikke lenger, jeg har funnet alt jeg ønsker å være- i deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var redd for å miste ham etter de regntunge stockholmsdagene.
Nervøst sikker på at verden ville være tom for alt det gode han har tatt med seg, når jeg våknet en av disse første dagene tilbake der han ikke er.
Jeg smakte på tapet og knep øynene hardere igjen mens jeg kjente blodet i tørre sprukne lepper,
den skitne smaken fylte munnen min og panikken min kunne føles på den febervarme huden jeg gikk rundt med.

Og så, som om det aldri hadde vært noen tvil, fortalte han meg at han savnet meg så mye at han var iferd med å sprekke,
og jeg ba ham om å ikke gjøre det.
Sprekke, altså, det ville vært så leit- og et forferdelig søl, og midt i det hele erklærte jeg at mitt savn etter ham spiste på meg også.
Jeg ser ham stadig for meg mens han sover, hvor uendelig vakkert et annet menneske kan bli i øynene til en som føler slik som dette, hvordan alt han er- er alt jeg ønsker, trenger og vil ha.
Magien som fyller verden når vi i et øyeblikk kan se på hverandre og vet hva som er iferd med å skje,
som om de skitne hjørnene, vonde årene, de gale tankene vi har bært rundt med oss, blir usynlige.
Som om gnagsårene i magesekkene våre fylles av myk, kjølig masse som leger alt mellom fingertuppene og sjelen.
I disse øyeblikkene eksisterer bare det vi gror, det vi vil se vokse, og jeg går tom for alle ordene jeg vanligvis er stappfull av og deler ut i massevis-

Jeg sier vi, for jeg vet at i hele denne verden, går det Minst rundt ett annet menneske og må kjenne på den samme uendelige utålmodigheten akkurat nå, lengselen etter det mest komplette, det endelige, det eneste som fyller en opp akkurat passe, redselen for å sitte igjen med sand mellom fingrene og tomme hjerter.
Jeg sier vi, fordi det føles som det eneste rette akkurat nå er å dele dette med noen som kanskje vet bedre enn meg, hva det vil si å gjøre et annet menneske lykkelig-
Jeg sier vi, for dersom jeg ikke gjør det, er han ikke med meg, og jeg utstår ikke tanken.

Han våknet nettopp, idet jeg går til sengs, og hans dager er mine netter og mine netter er hans dager, men vi møtes i skumringen og utveksler savn og så snart jeg kan vil jeg kysse ham igjen og minne ham på at han er det mest vidunderlige som finnes.
I mellomtiden må vi sprekke litt og litt og gjemme det unna i et av de skitne hjørnene, mens verden kaster tid etter oss.
Jeg ser ham for meg idet han våkner, ser tilbake på meg og lener seg mot meg for å kysse meg, før vi sover videre sammen.
Muligens er jeg bare en halv, men jeg er helt sikker på at han er en hel, og at dersom jeg noengang mangler, vil han dele med meg litt av seg.
Det er derfor han er så vakker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg dro tidlig, satte meg i bilen i den nye korallfargede trenchcoaten og stoppet og fylte bensin og kjøpte noe å drikke på før jeg begynte på den lange turen mot stockholm.
I det siste har det bare vært vondt å spise og drikke, det svir og brenner der nede i helvete, og det er nesten enda verre enn når jeg ikke spiser i det hele tatt.
Jeg er nesten sikker på at den elendige kroppen min forsøker å ta livet av meg, og at den er iferd med å vinne kampen-
men før jeg ga helt opp, måtte jeg i det minste få ha denne helgen i den store byen som holder verdens herligste menneske.
Etterpå ville det kanskje ikke spille så stor rolle.

Brune øyne er som heroin,
og jeg er vant til å skuffe alle.
Stockholm er nesten fire ganger så stort som det jeg har plass til i hjernen,
jeg fortsatte å si det så mange ganger, og jeg må ha gått ham på nervene.
Men han smilte, og hver gang jeg så på ham tenkte jeg at dette, dette må jeg huske.
Jeg tok mentale bilder av oss, mens vi holdt hender i regnfylte stockholmsgater i mørket,
og jeg husker de røde trafikklysene som ga gjenskinn i hver enkelt brosten i hele gaten foran hotellet.

Jeg kan se ham for meg om nettene, øynene lukket, omgitt av hvitt bomullssengetøy i hotellsengen,
sovende.
Myk inn og ut-pust, lydløs, den vakre munnen hans som iblant pustet sakte og utmattet ut i rommet.
Lukten hans minnet om søt hud og nyvaskede klær, og han var varm, mye varmere enn meg.

Det slo meg idag, etter alle milene hjem igjen, etter de nydelige dagene jeg tilbrakte smilende åndsfraværende inn i de brune øynene hans, at jeg ikke én gang tenkte at dette var feil, at det ville gå galt, at verden er for urettferdig til å la meg beholde dette.

Det slo meg at så lenge jeg føler som jeg gjør, kan jeg stole på at vi to kan lede hverandre i riktig retning- de brune øynene hans er så ærlige og myke, og når jeg står på tærne gjennom gatehjørnene i stockholm, kan jeg se rett inn i dem mens jeg lener meg mot en varm svensk kropp, jeg kan se rett inn i dem og de speiler mine egne håp og redsler.
Og når dagen kommer og vi ler gjennom frostrøyk i de samme gatene, kan jeg i små øyeblikk før den livredde delen av meg tar tak igjen, skimte oss her i dusere farger, med solen i ansiktet, mens vi holder hender uten å fryse.
Kanskje en sommer, et håp om at de brune øynene kan lære meg tålmodighet, i en varm by, eller i en stille innsjø mens vi fisker og dupper føtter og hender i det kalde vannet og ser stjålent på hverandre.

Kanskje når jeg sto slik og så inn i de brune øynene, så jeg meg selv i en vakrere innpakning,
en bedre drøm eller et like høyt ønske om å finne en bestevenn.
En bestevenn hvis lepper er de mykeste som finnes, hvis klemmer er som plaster på sår som stikker helt til innmaten,
en bestevenn som ser på en slik bare den kan, og vet at verden der ute ikke vil slippe til sålenge man er sammen.
Kanskje når jeg sto slik og så inn i de brune øynene, så jeg en bestevenn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han sier aldri at han er redd for at det skal gå over.
Jeg sier det, og tenker det, stadig vekk.
Likevel er det som om noe ligger i øyekroken min og hver gang jeg blunker forteller det meg at jeg uansett vil klare dette, bare jeg vil det nok.

Jeg elsker å kjøre, og hver gang milene tar meg nærmere ham, kjenner jeg føttene mine bli ivrige etter å løpe mot ham.
Hendene blir ivrige etter å holde ham, og øynene mine blir ivrige etter å se ham rusle langsetter gatene i Stockholm, spionere på ham så lenge han ikke ser meg  smile bak store mørke solbriller.

Det kunne snødd, på natten.
Eller regnet lett idet vi gikk og tittet opp i den elektriske luften rundt oss, mens han fortalte meg at han elsker lukten av våt sommernatt.
Vi kunne gått forbi en ung gutt på en benk som satt med gitaren sin og smilte til oss.
Den kjæreste ville bedt ham spille noe med foo fighters for meg og så ville vi gått barbeinte over det mørke kalde gresset frem til eiketrærne dekket oss.

Jeg vet hvem jeg er, jeg hører ham puste i samme rom som meg, jeg lager lister over alle tingene jeg må huske å ta med til byen hans, hvor jeg om bare noen dager skal spionere på ham bak de store mørke solbrillene mine, og så skal jeg smile til ham.
Helt til han ser at det er meg, at jeg har kommet hele veien for å fortelle ham at det er meningen fortsatt, at vi skal ha det slik som vi har det nå, at vi skal savne hverandre hver dag.
Vi skal drikke glass etter glass med boblebrusevann og spille kort og se på hverandre med blikket som betyr at vi er de eneste i verden som vet.

Han sier aldri han er redd for at det skal gå over.
Når jeg spør, sier han at han er.
Men hva har vi å være redde for akkurat nå, når alt er på sitt beste,
og sommerfuglene i magene våre forsøker å rømme ut og fly sammen?
Han spør hvems stemme det er jeg hører, og jeg svarer at det er hans.
Et øyeblikk virker han forvirret, han spør mykt videre, om jeg virkelig er sikker.
Jeg svarer i tall og bokstaver og ler og så sier jeg “TRE”.
“Jeg ser deg om TRE”.
Jeg kan høre ham smile der langt borte.
Hvis han var en farge og vi gikk ute midt på natten og jeg kunne,
ville jeg kysse ham.
Helt til vi ikke greide å være redde lenger.
Jeg ser deg om tre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han puster sakte, jeg synker som en stein ved siden av ham, inn og ut av søvn.
Om natten mens han bare lever innvendig, gjør jeg det samme, og jeg drømmer at jeg og kollegaene mine fra jobben der jeg hadde min siste dag igår- er i stockholm.
Vi er i stockholm på vei til ham og jeg kan ikke veien.
Det er sol og det lukter asfalt og jeg vet at han er nær meg, veiene slynger seg rundt oss og plutselig sitter jeg i et rom fylt av vann og småstein.
Jeg smiler til jeg er sliten i munnvikene og når jeg våkner og hører den jevne pusten hans igjen kan jeg riste av meg tankene og konkludere med at jeg fortsatt er over gjennomsnittlig merkelig.

Jeg trekker meg helt inntil ham og lytter stille for å høre om han våkner av at den lunkne kroppen min trykker seg mot hans glovarme, men han ser ut til å sove like tungt videre.
Jeg prøver å kjenne etter om det finnes noe i hele verden som plager meg akkurat nå.
Om det finnes noen frykt for at dette ikke er rett for meg, om jeg kjenner på aldersforskjellen mellom oss at dette aldri vil vare, forsøker å tenke “Om ti år har han glemt meg”, men det får meg bare til å smile, det får meg bare til å tenke at jeg må være gal.

Senere den dagen sitter vi og titter ut av de store hvite vinduene sammen, jeg har hodet helt inntil nakken hans og puster damp på ham og blåser kaldt om hverandre mens han smiler tålmodig mot utsikten vi deler.
Jeg tar meg i å tenke at jeg er den barnslige av oss, den unge og naive, han er den sterke som bærer oss og som balanserer meg og all galskapen min.
Det virker ikke som han føler at jeg legger noen byrde på ham, det gjør meg lykkelig.

Han sier plutselig at han ikke kan forklare hvor mye jeg betyr for ham.
At han sannsynligvis føler enda mer for meg enn det jeg gjør for ham, og jeg kjenner at jeg har lyst til å ta opp kampen om hvem som føler mest.
Jeg forklarer ham at jeg tror vi føler akkurat det samme, men at det sannsynligvis kommer en bedre tid for å uttrykke det, en sterkere måte- at all den tiden vi har sammen vil vise det.
De store hvite vinduene i stockholm tar farvel med oss idet vi låser oss ut av hotellrommet, og jeg fortsetter å drømme om å puste damp i nakken hans mens jeg venter på min nye hverdag i ny jobb.

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å tilbringe sommeren med deg, sier han.
Om og om igjen svarer jeg det samme, og verden er lysegul når jeg er med ham,
selv de gangene jeg føler at de store hvite vinduene i stockholm er altfor langt unna.
Snart er den her, sommeren, og den nydelige svensken kommer med den.
We live in a beautiful world

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Plutselig hadde verden rundt meg gått hen og skiftet rytme.
Hjertet mitt er lettere, fullere enn det har vært siden belgia-
Den traurige, iskalde snøkledde verden, de kalde togene, de er på vei bort.
De forsvinner sakte men sikkert ut av bevisstheten min.

Den dagen jeg traff ham, hadde han på den sorte og røde genseren.
Livet spilte melodier i øret på meg, eller kanskje var det radioen idet blikket mitt møtte hans,
og ansiktet hans, selv om jeg kunne se at det var yngre enn mitt- lignet sånn på en jeg har elsket før.
Nå, etter de vanskelige dagene, etter å ha innsett at det er tilnærmet umulig å unngå,
har jeg delt alle drømmene mine med en liten mann i sort og rødstripete genser.
En liten mann med en hel verden foran seg, og alt jeg ønsker er å være en del av den-

Det er vanskelig å forstå at det går et annet menneske rundt i verden med mine initialer i hodet sitt.
Som eksisterer parallelt med meg, med samme følelser i hjertet sitt, som har sittet på de samme togene gjennom en hel vinter og følt de samme meningsløse dagene skylle over seg.
De samme årene har merket ham, på andre måter og i andre land, av andre mennesker.
Men likevel det samme utgangspunktet.
Og så kom vi.
En dag, etter å ha gradvis forstått at det var iferd med å skje, våknet jeg og lengtet etter å dra fingrene gjennom det tykke mørkebrune håret hans.
Jeg lengtet etter den søte, mørke stemmen, de fine ordene han sier- og måten han ser ned på mens han smiler.
Jeg vet at det vil være tøft, det kommer dager der andre vil lure på hva som er galt med oss.
Jeg håper at han vil orke det, jeg ønsker meg bare tiden hans, jeg kan leve med resten.

I drømmer jeg har, forteller han meg hemmeligheter jeg ikke har hørt før,
og smilet hans viser meg bilder.
Bilder av somre og vintre alene, bilder av regn i gresset, jeg kan lukte ham inntil meg helt til jeg våkner.
Det gir ingen mening, og jeg kan trekke på skuldrene og se tilbake inn i øynene hans.
Han spør meg hva jeg ser når jeg gjør det slik, så alvorlig, og jeg tenker tilbake på forrige gang jeg følte noe som dette,
tristheten jeg følte hver gang vi så på hverandre.
Jeg tenker lenge på de dagene jeg har elsket noen og det har vært så vondt, det har vært følelser jeg ikke har kunnet skjønne kunne være gode.
Jeg tenker på alle ønskene jeg har for de neste årene, for alt jeg vil, hvor jeg er på vei, og jeg er ikke redd for at veien jeg velger skal være en annen enn den han er på.

“Noen ganger ser jeg inn i øynene dine og jeg ser at du gnistrer-
Jeg ser det samme som jeg håper du ser når det ser inn i mine øyne,
jeg ser hele deg.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da bestemor døde, var jeg 23 år og 8 dager gammel.
Jeg var voksen, jeg bodde i en leilighet på Bislett med to katter, jeg hadde en jobb jeg var iferd med å miste, en gutt som reiste helt fra Stockholm for å treffe meg frem til vi begge visste at jeg ville ødelegge det, og jeg hadde en mage som ikke ville ha mat.
Jeg har aldri skrevet som dette før.
Jeg har aldri lagt frem fakta på samme måte, fortalt ordrett hvor jeg er og hvem jeg er.
Den jeg prøver å være er vanskelig nok å fremstille, om jeg også skal hoppe over tåkete ord og duse setninger og si det som det er.

Jeg kommer aldri til å komme over det.
Jeg var ikke der da hun døde.
Hun var det viktigste mennesket i livet mitt – i perspektiv er jeg heldig.
Sett i perspektiv har jeg hatt alt.
Alle muligheter til å få akkurat det livet jeg ønsket meg, en familie som har stilt opp, ressurser og nok intelligens til å gjøre det bra på de fleste områder.
Jeg er hverken dum eller ond- til tider har jeg blitt beskyldt for å være lat, men jeg velger å innbille meg at det er mangel på entusiasme og dedikasjon til det jeg foretar meg, mer enn ren latskap.
Kanskje går det ut på det samme.

Iallefall var jeg ikke der da hun døde.
Hun befant seg tusenvis av mil unna meg i de siste dagene i livet sitt, på et spansk sykehus, mens jeg bare gikk her hjemme og fant livet ufattelig urettferdig.
Moren min var der, det var hun som holdt henne i hånden da hun forlot verden, mens jeg bare kunne høre anstrengt pusting i enden av et telefonrør, pust fra en sliten og ødelagt kropp.

Jeg vet ikke hvor mye jeg vil fortelle om henne, bestemor altså.
Jeg vet bare at jeg må skrive dette nå, før det er for sent.
Det nærmer seg et år siden hun døde, og det er vel kanskje ikke til å legge skjul på at livet mitt, som jeg ikke fikk til så bra Før hun gikk bort, om mulig er enda mindre slik det burde være for en jente på min alder Nå.
Jeg har ødelagt omtrent alle de sjansene jeg har fått, og jeg har mestret svært få av utfordringene livet har gitt meg.

Jeg kan huske alle reisene hun tok meg med på.
Alle reisene foreldrene mine tok meg med på.
Alle landene jeg fikk se mens jeg var liten, land andre kanskje aldri får se i løpet av et helt liv.
Jeg fikk bo i et fint nabolag og gå på en bra skole, om sommeren fisket vi krabber på øya vår, seilte, sto på vannski- om vinteren sto vi på skøyter.
Det beste jeg visste var tomatsuppe og spagetti på boks.

Jeg likte best de voksne.
Jeg ville heller snakke med dem enn med de andre barna.
Det har nok ikke forandret seg, jeg er hverken spesielt glad i barn eller spesielt flink til å snakke med dem.
Bestemor sa også at hun ikke likte barn, og vi lo av det.
Hun elsket meg jo da jeg var barn- jeg var hennes gullklump.

Dette skulle handle om henne, men det handler selvfølgelig om meg.
Jeg er nok, i tillegg til alle mine andre feil og mangler, nokså selvsentrert.
Og jeg er lei for det, jeg er faktisk det.
Det er ikke slik at jeg ønsker min egen stemme så mye mer velkommen enn andres-
jeg er bare ikke helt sikker på hvordan jeg kan ordlegge det uten å tilføye mitt eget perspektiv.

Dette er kortversjonen av en oppsummering,
av dagen der jeg mistet favorittmennesket mitt.
En oppsummering og innrømmelse av alle feil jeg har gjort.
Et uttrykk for savnet jeg føler etter fotfeste.
Etter alle mulighetene jeg en gang hadde for føttene.
Etter å kunne gå tilbake i tid og spole fritt mellom fortid og fremtid.
Velge ut de gode bitene og slette de dårlige.

Dagen etter at hun døde,
satte vi oss på flyet ned dit.
På mange måter var det for sent, meningsløst.
Onklene mine og jeg, tre stumme mennesker i et fly fullt av mennesker på vei ut av sine egne liv for en stund,
for å kose seg i varmen.
Jeg gråt hele veien, og jeg tror ikke jeg la merke til om noen så det eller ikke.
Det var bare slik det var.

Jeg husker følelsen av å ta av seg solbrillene på vei inn i krematoriet.
Gåsehuden og den kalde marmoren som dekket gulv og vegger.
De spanske ordene, gråtende mennesker utenfor.
Konsulen som fulgte oss inn, viste vei inn mellom marmorrommene, advarte oss om at de gjør ting annerledes i katolske land,
som om du noengang vil være forberedt på å se dine kjære i det tomme skallet sitt, en kald livløs kropp i et rom.
Som om det spiller noen rolle hvordan det ser ut der inne.

Bestemor var bestemor, selv da hun døde.
Jeg smilte i det kalde ventilerte rommet, mens jeg sto over kisten og så ned på henne der hun lå med en hvit duk over seg.
Jeg smilte og visste at det var sant.
Det var bestemoren min som lå der.

På kanariøyene dør det 50 nordmenn hvert eneste år.
Det er nesten en begravelse hver uke.
Så mange mennesker som velger å tilbringe sine siste år i varmen,
og som ender opp alene i en sykehusseng i et fremmed land.
Det siste bestemor ønsket seg var å få komme hjem.
Det siste jeg ønsket meg var å få komme til bestemor.

Det eneste jeg ønsker meg er å få komme til bestemor.
I mellomtiden håper jeg at jeg skal være litt mindre mislykket.
Jeg er 24 år og 4 dager gammel.
Det er på tide jeg møter livet ansikt til ansikt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lettere å være adskilt.
Vi kunne like gjerne vært fremmede for hverandre, og hadde vi levd i en annen tid ville vi nok vært det, tenker jeg.
Hadde vi levd i den tiden som eksisterer i alle bøkene jeg leser, om Milano, om Barcelona, om Paris- om alle krigene.
Alle krigene jeg rømmer til, som om livet i en krig i et annet land ville vært enklere.
Som om all historie i verden, all tid som har gått- er det eneste som holder meg i sjakk og som får meg til å smile fortapt mot ham mens jeg rømmer innvendig.
Som om fortiden er det eneste som holder fremtiden min gående.

Jeg er på vei ut av byen, i bilen, jeg og radioen som mumler i bakgrunnen.
Jeg ser ned på telefonen min, solen reflekterer skjermen og jeg kan se at han fortsatt ikke har svart på tekstmeldingen jeg sendte igår kveld- Og da jeg vender blikket opp igjen, suser toget forbi, og den hvite frostrøyken som virvler rundt det gjør meg matt i blikket.

Jo lenger tiden går, jo mindre forstår jeg av det som foregår i hodet og hjertet mitt.
Og jo mer intenst jeg føler tapet av ham, jo hardere blir ordene jeg sender ham, jeg rister på hodet, forsøker å riste alt sammen ut, vekk.

Hadde han visst hvor alle disse tankene kom fra, ville han forstått.
Hadde jeg fortalt hvorfor jeg mister meg selv, om tårene, om hva som skjer når jeg forsvinner i milevis- men jeg har forsøkt, og jeg blir bare stum- jeg har prøvd alt annet enn å gi opp.

Jeg venter på hans endelige punktum.
Imens har jeg tenkt å fortape meg i enda en krig, verden er full av dem, jeg kan holde meg opptatt for alltid.. og når jeg vender tilbake, vil han være borte, og jeg kan si at jeg er lei for det.
Jeg var lei for det lenge før jeg traff ham.
Jeg var lei for det lenge før jeg falt for ham.
Jeg var lei for det før jeg i det hele tatt ble slik.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ville skrevet det annerledes om jeg kunne.
Skrevet begynnelsen med øynene lukket og skjelvende stemme, eller midtpartiet mindre melodramatisk, mindre fiolin og mer trommer, skrevet slutten med kyss og lykkelige, våte øyne i varme rom fulle av lys og ekte følelser.

Jeg ville visket ut et helt år, om jeg kunne.
Verden er nådeløs, de berømte andresjansene eksisterer ikke, enn så mye de usleste av oss forsøker å tro at vi kan fikse alt med bønner, med sterke hjerter, urokkelig tro og ønsket.

Jeg sitter her igjen, ikveld, med øynene festet i gulvet foran meg, uten å forsøke å være rett i ryggen, uten å gi meg ut for å være sterk eller uaffisert lenger.
Den dagen du tør å komme tilbake, vil du se det.
Du vil se det uten at jeg engang må si det, for jeg må se forferdelig ut når du ikke er tilstede.

På innsiden, mens året fortsatt bare har gitt kald, hvit masse, damp fra kroppene til alle jeg ser, drømmer jeg ikke lenger forsøker å eie, er jeg på gråten.
Iblant lurer jeg på hva de må synes, de andre.
De som ikke er alene, alltid, de som sannsynligvis tror at jeg er den jeg er mens jeg er med dem- at jeg alltid greier å holde masken, at jeg til evig tid våkner og tenker at jeg skal gjøre mitt beste-
Iblant lurer jeg på hvor lenge det skal ta, hvor lenge jeg må holde ut- om jeg har gjort meg selv syk helt fra innsiden og ut.

Idag har jeg vært frisk.
Jeg har orket, nesten hele dagen, jeg har knapt kjent innsiden gnage- hvorfor er det så ekstra vondt de dagene jeg ikke kjenner det fysisk, ytterst i kroppen?
Skyldfølelsen over å ikke fungere, at det “alltid er noe”- jeg kjenner at jeg iblant tviler på det jeg kjenner og tenker og sier selv, i den grad at jeg har begynt å føle at jeg kanskje bare innbiller meg at det er slik?

Og midt oppi alt lyser du, men jeg ser deg svakere og svakere,
og du forsøker.
Jeg vet du forsøker.
Jeg kjemper imot deg, og jeg håper du ikke gir opp.
Jeg håper du fortsatt ser meg, innerst inne under alle lagene jeg forsøker å dekke med kald carelessness.
Hvis du forsøker lenge nok, lover jeg å være verdt det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er som to magneter sier du.
Om vi sirkler nære nok hverandre, er det over.
Vi vil sitte fast ihverandre, og ingen vil kunne forstå hva som har skjedd.
Jeg holder så hardt på hemmeligheten, forsøker alt jeg kan å ikke sprekke av ulovlig lykke innimellom alt det andre som ikke er slik det skal.
Innimellom vissheten om at dette bare er det det er.
To sultne magneter som sirkler mot hverandre, alltid på kanten, faretruende nære, altfor altfor kort tid- før vi ikke lenger kan- før vi må gi opp og snu.
Før det er for sent.

Du gir meg detaljerte historier der du tar på kroppen min og jeg på din, der magnetfeltene våre ikke skader hverandre,
og halsen min snører seg, panikk, panikk, jeg kan ikke puste, du forteller og forteller mens hjertet mitt raser og tankene mine skriker, nei, nei, dette går ikke. Det går ikke.
Jeg vil du skal bli ferdig, jeg vil du skal gå tom for ord, jeg vet ikke hva jeg skal svare.
Jeg ser på deg og jeg tenker at du er for ung til å skjønne hva som ligger i meg, du tror du føler dette, du innbiller deg at jeg er noe jeg ikke kan være, og mens jeg vurderer rømningsmulighetene- innser jeg at du venter på at jeg skal svare.
På at jeg skal si at ja, det er slik jeg vil ha det, det er slik det burde bli mellom oss to.
Vi, som aldri kommer til å eksistere.
Jeg fornekter det og vet jeg vil angre, at jeg slettes ikke vil sende deg vekk uten å ha hvisket ømt i øret ditt, uten å ha kjent huden din brenne varmt mot min egen.
Men jeg ser at det er min egen egoisme som får meg til å ønske meg noen som deg, mitt eget ønske om å kunne få noe jeg ikke fortjener- og om du ønsket å se sannheten, ville du kanskje sett det slik også?
Eller er dette tanker jeg gjør meg når mørket spiser meg i kantene?

I bilen, i skumrende kveldslys, med høy musikk på for å ikke sovne, forstår jeg det.
Jeg kjenner tomheten slå meg mens jeg ser ut på de sorte vindusviskerne som jobber saktmodig foran meg, jeg kjenner vissheten om at jeg ikke engang trenger å kjempe imot.
Jeg er iferd med å drukne i min egen fortapthet, jeg har bundet meg selv på hender og føtter og nå kan jeg ikke svømme, følelsene mine ligger i vannskorpen og de piner meg, lar meg puste, frem til jeg ikke lenger kan nå dem der oppe, frem til jeg ikke lenger kan se sollyset gjennom det mudrete vannet.
Frem til jeg svelger vann, fyller lungene med kaldt, mørk masse som ikke vil redde meg, kaldt mørkt vann som vil ta meg med videre ned og eie meg.
Jeg ser snøfnuggene fly mot bilruten.
Jeg stopper bilen og går ut, smeller døren hardt igjen og blir stående og holde pusten.
Akkurat nå vil jeg bare at tiden skal gå, så jeg ikke må se deg.
Så jeg slipper å føle så mye.
Så jeg slipper å se deg, vite at du finnes, at jeg ikke har drømt deg- og plutselig treffer to billykter meg fra mørket før de suser videre forbi til et annet liv, med andre problemer.
Jeg har stått slik i snart ti minutter-
Jeg forsikrer meg om at jeg ikke er iferd med å drukne, at jeg fortsatt puster virkelig luft,
setter meg inn i bilen og starter motoren igjen.

Jeg vet det.
Vi er magneter, og vi er iferd med å suges fast i hverandre, og jeg er livredd.
Jeg kan ikke kjempe.
Jeg er livredd, men du er så fin .. jeg vil puste.
Jeg vil puste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tiden stanset.
Alt jeg kan huske, er den harde isen som har satt seg fast på brostenene nedenfor slottet.
Alt jeg kan huske er hastende mennesker utenfor den gode varme hetta på den nye jakken min.
Alt jeg kan huske er knipet i magen som kom og tok pusten min, idet jeg mistet ham en januardag.

Ute av syne var det lettere å skjønne at du hadde en slik effekt på meg.
Ute av syne forsto jeg at det sannsynligvis var slik dette ville ende likevel.

Det var nesten så jeg ønsket at jeg hadde stått der på hjørnet av de store byggene og sett over gaten,
sett ham stå der med hjertet sitt i en annen pikes hånd-
eller leppene hans mot hennes- et sikkert tegn på at han i det minste er istand til å føle noe.
Nesten så jeg heller ville vite at han bare elsker noen andre, ikke meg, at det er derfor han gjorde det han gjorde.
Men slik er det ikke.
Jeg tapte ham ikke til en pike på et gatehjørne mens jeg pustet kalde skyer ut i verden.

Jeg mistet ham på en slik måte at jeg er sikker på at jeg aldri hadde ham i det hele tatt.
Fingrene mine spiller nervøst mot bordkanten foran meg mens jeg forsøker å se på ham forbi den store hetta.
Han spør meg hvorfor jeg ikke tar den av, og jeg svarer at jeg ikke har tenkt til å bli lenge.
Han ser trist ut, og jeg ser trist ut, og jeg forstår ikke hvordan jeg endte slik, så halvveis midt imellom ham og alt jeg hadde forsøkt å se for meg.

Han sier ikke lenger at jeg er kald, at det sårer ham at jeg aldri ser ut til å slippe kontrollen over mine egne reaksjoner,
at jeg aldri ser ut til å ville innrømme at jeg har tapt noe som helst.
Han sier ikke lenger at – han sier ikke lenger spesielt mye som kan sammenlignes med noenting.
Jeg lukker øynene, forsøker å sveve ut av mine egne tanker.

Den kvelden drikker han.
Jeg vet det fordi jeg kan se det, jeg kan tenke det, han drikker og han har ingenting mer å si til meg.
Jeg tvinner hendene mine i noen andres, mens han kverner videre gjennom magen min, som knip.
Han drikker og han bestemmer seg for at vi ikke eksisterte.
Dagen etter våkner jeg og jeg vet at han har rett.
Vi eksisterte ikke, men det sårer meg, og jeg gråter endelig, og jeg tenker på meterne som drar oss fra hverandre, og ønsker at han sto på et gatehjørne over veien, med en annen pikes hjerte i hånden.
Så kunne jeg fortalt alle jeg kjenner at jeg mistet ham til noen bedre.
Så kunne jeg fortalt at jeg hadde en grunn til å hate ham, til å ikke forstå.

Han spør meg om jeg hater ham, før vi tar farvel.
Jeg svarer at jeg ikke er istand til å hate noen, og jeg vet hva han vil si, og jeg vet det vil svi.
Akkurat som du ikke kan elske noen, lyder svaret.
Jeg forsøker å holde blikket hans lenge nok til å si at jeg beklager med det, men jeg er på hans side og jeg har ingen unnskyldninger igjen.
Jeg lar ham gå, og jeg vet at jeg har tapt.
Jeg ser på hendene hans og ser det jeg alltid har sett.
Hjertet mitt, midt imellom dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våknet fra det tåkete, susete kalde været.
Jeg våknet fra varmen, drømmene, de usannsynlige synene om hvordan de neste timene, dagene, ukene kunne blitt.
Han var der ikke.
Jeg våknet en dag i det nye året og fant meg selv alene igjen.
Og på tross av den enorme skuffelsen, viten om at han er like umulig å fange som jeg selv er det,
gråt jeg ikke, det var såvidt jeg kunne kjenne det bevege seg når jeg kjempet hardt for å føle det, nervene, stikkene, vonde ord.
“Er du sikker?” spurte jeg, så mange ganger.
Så mange ganger at det sikkert nok kunne fått selv paven til å tvile.

Setter man riktig mengde spørsmål ved noe, noen- begynner de sannsynligvis å tvile selv.
Jeg begynte å ønske at jeg kanskje kunne la være å projisere mine egne tvil på en så sterk personlighet som hans, på en som trengte det så lite.
I et sinn der tvil ikke hører hjemme- i en mann.
En gutt i en mann som så selvsikkert uttalte på et tidlig stadie i vårt bekjentskap – “Du virker som en bra jente. Jeg synes vi skal gå ut sammen”.
Jeg husker jeg lo, og tenkte at det Aldri ville skje.
Slikt kan man da ikke si og mene det.

Man kan ikke videre leke katt og mus,
forsvinne, dukke opp på de merkeligste tider – og i mellomtiden oppta tankene mine så fullstendig.
Og så.
Idag var han der, og igjen kom det, det dukket opp til overflaten igjen, og ble liggende der, ventende til jeg plukket det opp og-
Du kalte meg en tapt kjærlighet.
Jeg ble sår, jeg kan kjenne halsen snøre seg mens jeg forsøker å svelge, og plutselig er den der, gråten, og den vil ikke forsvinne.

Du kan ikke redde den.
Du kan ikke.
Jeg kan ikke glemme det
Og jeg kan ikke glemme deg.
Om tiden var et viskelær- og det var litt varmere ute.
Om du hadde tiden, tiden til å se på meg som noe annet enn tapt.
Jeg er alt annet enn tapt.
Men hvor er alle sjansene våre, milene imellom oss forteller ingen historie, og nå.
Et sted der ute ligger du i en seng, med de samme tårene som meg.
Den samme klumpen i magen.
Jeg vet hvor tankene dine er.
Jeg vet det fordi de er der mine er.
Åh, jeg er ikke tapt.

“You know I’d walk a thousand miles if I could just save you tonight.”

Det var slik det var.
Det var slik du sa det.
Åh, jeg er ikke tapt, tenkte jeg.
Og så var du borte, igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Midnatt befinner jeg meg på mosseveien, på vei ut av oslo.
Fyrverkeriet omgir meg, og jeg føler meg deilig trygg fra alt bråket, den irrasjonelle frykten for de vakre lysene med de store smellene slipper taket.
For et år siden var jeg også på vei hjem til nøyaktig samme tidspunkt-
Hjem til to små kattunger, på vei hjem til et år som i beste fall kan beskrives som kaotisk.
Et år som mer enn noe annet forandret livet mitt, måten jeg oppfatter verden på og troen min på andre mennesker- og det som ligger forbi det menneskelige.

Jeg ser ned på telefonen min som ligger i setet ved siden av meg, men den jeg ønsker det mest fra- har ikke ønsket meg et godt nyttår-
Jeg lurer på om han er full, om han kysser noen andre akkurat nå.
Jeg ser utover oslofjorden og tenker at jeg aldri mer vil ha en mann som sier jeg er digg.
Eller hot. Eller noe annet kleint, som bare betyr at han vil ha sex med meg før vi hater hverandre og glemmer hverandre.
Jeg vil ha en mann som synes jeg er vakker.
Som elsker meg for det jeg står for, den jeg er, som ikke sier slike ting som bare gjør meg trist og stille.
Jeg tror ikke han er en slik mann, tenker jeg, og holder et øyeblikk på å begynne å gråte da jeg innser at jeg sannsynligvis må gi slipp på det første på så lang tid, som får meg til å føle at det er verdt det-

I 2010 har jeg ingen mål.
Jeg har ønsker, en sak jeg vil kjempe for, men jeg vet at det vil bli en lengre kamp enn det 12 måneder vil gi meg, og jeg vet at jeg har funnet den jeg vil bli.
I mellomtiden må jeg lære meg tålmodighet.
Jeg ønsker at dette skal bli året der jeg tar bedre vare på meg selv, behandler de i livet mitt slik de fortjener det på godt og vondt, og det kanskje aller viktigste- året der jeg velger å bli og kjempe for det jeg ønsker, fortjener og vil ha- fremfor å slippe taket og gå min vei.
Frykten for konsekvenser skal ikke hindre meg i å være den jeg er.
Frykten for avvisning skal ikke hindre meg i å prøve for de jeg involverer meg med.
Frykten for å ikke være god nok skal ikke hindre meg i å gjøre det jeg elsker.
Kort sagt, I’m gonna give myself a break.
Det er på tide å lukke øynene og puste inn og lære å ta ting som de kommer.

Når jeg kommer hjem, tar jeg av meg de vonde skoene, beholder kjolen på og legger meg i sengen.
Jeg stirrer opp i taket og ser mønstrene gli inn og ut av bevisstheten min, mens tanken på leppene hans får meg til å smile.
Jeg døser, flyter, mens jeg lurer på hvor vi er på vei, han og jeg, han gjør meg så frustrert.. så enormt hjelpesløs jeg føler meg rundt ham- og når han ikke er der, savner jeg ham som en gal.
Dette er unormalt, selv for meg-
Et øyeblikk lurer jeg på om jeg skal sette meg i bilen og bare .. dra .. dit han er- 2 timer med sommerfugler i magen mens jeg synger med til musikken, ventende-
Men så sovner jeg, endelig, utålmodig lengtende.
Jeg våkner av at han stryker meg over håret.
Han legger seg i sengen inntil meg, iskald guttekropp, jeg skvetter litt og ser trøtt opp på ham.
Han kysser meg forsiktig, og jeg spør om han har hatt en fin kveld.
“Mm”, mumler han og legger armene rundt meg.
“Men jeg måtte dra- jeg savnet deg sånn..”
Jeg smiler mykt og begraver ansiktet i skulderen hans.
“Du er vakker” sier han, og jeg sovner igjen.
Så feil kan man ta-

If I had the chance, love, I would not hesitate
To tell you all the things I never said before
Don’t tell me it’s too late

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pusten min er tung, jeg trekker inn luft fra helt nederst i magen, kjenner lungene blåses opp, det sitrer i fingertuppene mine- det kiler, det klør, jeg er utålmodig.
Øynene mine er limt til ansiktet og halsen hans- og tankene mine sier det om og om igjen-
“Herregud…herregud..”

Jeg vet så lite om ham, alt jeg vet er de fine skuldrene- halsen hans som jeg ikke greier å ta øynene fra,
hva han studerer- og det nydelige språket som gjør meg matt og øm hver gang han åpner munnen..
munnen.. den fine røde-
Og jeg føler det, som om jeg har mistet noe jeg aldri har hatt, når jeg sier det plumpt-

“Vi kan holde det på et fysisk plan om du vil. Men jeg har ikke tenkt til å involvere meg i dette”.
Det høres kaldt ut, enda hele magen min holder på å sprekke når jeg sier det, og jeg vet at jeg nettopp nå har ødelagt alt, hva det enn kunne blitt, jeg har gjort det jeg har prøvd på så lenge, fordi jeg vet så godt, at dette er et menneske jeg lett kan elske.
Og jeg vil, om jeg lar meg selv.
Han ser på sine egne hender, rolig, før han svarer – “Du er redd for å bli såret”.
“Jeg er redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli skuffet. Eller for å skuffe deg-”
Han smiler.
Jeg forstår ikke hvorfor han smiler, og jeg føler meg som en sten iferd med å synke.
Ute av stand til å svømme mot overflaten, stille aksept for at jeg hører hjemme på bunnen-

“Jeg gir deg gjerne mer oppmerksomhet, det kan bli bedre-” han virker oppriktig når han sier det,
jeg vrir meg på stolen og ser ham i øynene-
“Men jeg er like håpløs. Det kan funke, det kan- jeg er bedre på ..det.. enn på forhold” sier jeg, og ser meg selv, sittende her mens jeg forsøker å kvitte meg med det eneste akkurat nå som får det til å boble i meg, den eneste som av grunner jeg ikke forstår, får meg til å se stjerner- og jeg vet.
Betongbygninger og gitarmusikk flyter forbi i et evig tempo, føttene mine tar meg med ut, vekk fra ham,
det gror et sår i bunnen av magen mens jeg kjenner at han forsvinner bak meg.
Han fortsetter å smile der han sitter, uforstående til mine kvaler, ukomplisert og vakker.
Jeg kjenner ansiktet mitt trykkes mot glasset, jeg gråter, og er glad han ikke kan se det.
Jeg er en idiot, tenker jeg, og går min vei, hjem, hjem til en jeg ikke elsker.
Igjen sitter han, gutten med stjernestøvet- med evnen til å gjøre dagene mine magiske, igjen sitter han og han smiler.
Han vet det, at jeg ikke kan leve uten.
Stjernestøvet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pianoet i bakgrunnen står til den trykkede stemningen som ligger som et vått håndkle rundt bordet.
Jeg slurper i meg resten av drinken og ser ned på skoene som ligger kastet på gulvet ved siden av meg.
På de bare føttene mine i den sorte strømpebuksa- på skjørtet, som virker kortere for hver drink jeg har fått i meg ikveld.
Det er sikkert ingen illusjon.

Jeg kan kjenne vibrasjonene helt fra bordkanten, mykt, 3 ganger.
Så igjen.
Det lange, ikke lenger nyfriserte, slitsomt lysebrune håret mitt henger i veien for ansiktet, maser på meg for å få meg til å legge det bak øret, og jeg mumler.
Jeg er full, og jeg er alene, og det er et piano her.
Jeg teller vibrasjonene, som aldri ser ut til å gi seg, og lurer på hvorfor noen mennesker ser ut til å aldri gi meg opp, enda så håpløs jeg synes å være på disse menneskelige relasjonene.
Hvor stor tabbekvote skal man liksom få- og hvor mye goodwill kan alle egentlig rusle rundt med i beholderne sine- mens jeg kverner videre som en katastrofal emosjonstornado-
Jeg puster tungt og retter opp skuldrene.

“I’ve been walking around in circles here for so long I can see a canyon forming beneath my feet”, sier han.
Jeg smiler pent og later som jeg forstår hans lengsler.
Selv lengter jeg ikke etter noe.
Kanskje jeg lengter etter et stort, nytt vakuum, der tiden bare gir meg litt slakk.
Ikke bare på liksom, for jeg later stadig som den ikke eksisterer, som om mitt eget tempo er godt nok.
Men verden ler meg i ansiktet når jeg holder meg for ørene og nekter-
Jeg kan høre det selv når jeg prøver å late som jeg ikke gjør..

“You should both come to London-”
Jeg tenker ja.
Det var en god ide, jeg blir med i hodet mitt, min kjære bobler over og jeg betrakter ham mens jeg undrer over hvor lenge jeg kan late som jeg elsker et annet menneske, mens vi alle i virkeligheten vet at jeg er ute av stand til det.
Han ser ut til å trives enda bedre med illusjonen enn det jeg gjør, og jeg forstår at det ikke bare er kvinner, men også menn, som ønsker å leve med et menneske som ikke elsker dem, så lenge de kan late som.
Selv kan jeg ikke tenke tanken, men driver likevel videre et slags skuespill som bare skader meg selv.. og ham, selvfølgelig.
Det er vel kanskje der skoen trykker.
Idet jeg tenker det, ler jeg høyt, en full og snøvlende latter- skoen trykker- jeg er jo barbeint.

Jeg reiser meg opp og ser rundt meg.
Alene? Var jeg alene?
Det er en masse mennesker rundt meg, de er like blanke i øynene, jeg lurer på om de kan høre pianoet også.

“I’d like you to translate it for me” sier han en dag.
Jeg ser opp og smiler overbærende.
“It’s nothing really.. It’s just fiction- I’m quite sure it’s not at all as interesting as I might make it out to be for you-”
Han insisterer, han vil lese meg.
“Well, what is it you think it lacks?”
“I’m not sure..well.. direction- perhaps? .. Like the rest of me”
Han smiler, like overbærende tilbake, og hvisker “I’m just interested”.

Han slipper tangentene, reiser seg og hjelper meg i seng.
Kler av meg som om jeg var en dukke, holder begge hendene i genserhullet før han oppdager
knappene, kiler meg når jeg ler av ham, de ubrukelige hendene mine forsvarer meg dårlig,
og når jeg er ferdig avkledd står jeg foran ham i undertøyet og han ser meg rett i øynene
og jeg kjenner at jeg er svimmel, jeg mister taket og jeg forstår ikke.
Han bretter dyna varmt rundt meg og sitter på sengekanten som en snill bestefar, kysser meg i pannen og stryker meg over håret og forsvinner ut døren.
Etter et øyeblikk kommer han tilbake med et glass vann som han plasserer på nattbordet, før han lukker døren forsiktig etter seg.
Jeg hører pianoet spille, helt til jeg drukner i drømmer der jeg fortjener ham, drømmer der jeg sitter ved siden av ham mens han presser tangentene ned, der jeg forstår alle de vanskelige ordene hans- der jeg synger.

I’ll never feel the weight of your hands
Inside mine like diamonds
Lace so fine ballerina
Cupcake and my earthquake
Wakes me from a sleep that
Never comes are you breathing
Waiting for me

I didn’t really want you
But I want you now
Was so foolish of me
To feel you tumbling down
Into that empty room
The lights went out
I want to rescue want to scream out loud

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er her, pep han i mørket.
Jeg er her og jeg slipper ikke.
Hun tittet rundt seg lenge, før øynene festet seg på et punkt utenfor vinduet- så langt unna så det ut til,
at hun muligens hadde oppdaget en ny planet- eller en ny måne.. en enda hvitere ost der ute i himmelen et sted.

Skuldrene hennes så så sterke ut, tenkte han- som om de kunne bære vekten av et liv med skuffelser,
kanskje to- kanskje hun ville bære hans- kanskje hun ville bli sterkere bare hun så ham?
Kanskje han bare ikke eksisterte nok enda, hun hadde bare ikke sett hvor myk og gjennomsiktig han ble når hun var tilstede.
Han hadde funnet frem en stor eske, lagt gaven sin i den og var iferd med å gi den til henne.
Tålmodighet, gitt den til henne mens han sto stille ansikt til ansikt og målte henne lavere enn seg.
Runde, blanke øyne, runde kinn – og de sterke skuldrene.
Munnen hennes så trist ut, som om den ikke trivdes i ansiktet som ellers passet så fint til henne.
Han hadde følt pusten mellom dem som gikk frem og tilbake, og hun hadde til slutt tatt imot,
saktmodig, i motsetning til de andre pikene han hadde møtt.

Den falske beskjedenheten de møtte ham med, før de kastet ham fra seg og hatet gjennomsiktigheten hans.
Stillheten.
Men tålmodighet ville kanskje ikke være nok, selv for en pike med sterke skuldre?
Han lukket øynene og strakk ut hendene i desembermørket-

-

Hun fant seg selv en ettermiddag, gjennom masete paraplykanter i den regnfulle byen,
hastverket som omringet menneskene som små plexiglassvegger rundt dem.
Hun følte seg nesten utenomjordisk noen dager, og denne dagen hadde hun falt sammen i gråt idet hun fant døren inn til sin egen stillhet.
Etter å ha skjøvet det fra seg så lenge, var det nå helt umulig å komme ifra det-
Alle hun møtte minnet henne på alle innbilte feil og mangler hun hadde samlet på i små og store biter-
Mangler som gjorde henne til en dårligere pike enn de andre.
Hun hadde ikke behøvet å spørre noen, eller forsøke å finne ut om det var sant- det var slik,
og hun ville leve med det.
Alene.

Hun hadde sittet slik siden hun kom hjem den ettermiddagen, med føttene rett fremfor seg, og de store vinduene som to øyne foran ansiktet.
Nå var den mørke luften iferd med å sluke dagen fullstendig, og hun kjente kroppen bli tyngre.
Hodet fylte seg med myk, hvit bomull og hun lot øyelokkene gli ned for å hvile seg.

Så slitsomt det er, tenkte hun – å kjempe så hardt mot seg selv.
Tenk om det fantes et sted der bare gode tanker og kjærlighet var til-
hun slapp hendene ned langs kroppen, og kjente en varm hånd gripe etter hennes.
Hun lot de lange fingrene på den fremmede hånden flette seg rundt håndflaten, lete seg frem mellom myk hud, før den klemte hennes lett-
For å si det, uten ord -
Jeg er her, jeg slipper ikke.

Hun åpnet øynene for å se på ham, tårene hennes hadde laget en tåkete utsikt til verden.
Kanskje det bare var slik det var.
Hun hadde fått en tåkete utsikt til verden- og så fort han hadde tørket tårene hennes,
kunne hun se klart igjen.
Og om det skulle være slik at tåken ikke lettet, hadde hun en hånd som holdt hennes-
Han var der.
Han slapp ikke.

(Musikk: Maria Mena – I’m on your side)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet ikke hvor usikkerheten kom fra.
Den snek seg inn på meg i det sekundet jeg satte meg inn i bilen hans, og slapp ikke taket resten av tiden vi satt slik sammen, i bilen hans.
Var det slik sist vi traff hverandre også? Jeg har vage minner om at jeg hadde full kontroll- eller kanskje jeg bare ønsker jeg hadde det.

“Hva vil du høre på?”
“Har du noe med foo fighters?” smiler jeg til ham, og den første cden han fisker opp er “The Colour and The Shape”.
Jeg later som om jeg ikke er imponert.

Hva er det han gjør med meg?

Luften føles elektrisk når vi er i samme rom, det er som om jeg aldri vil finne ham ut, som om han aldri vil forstå meg heller, som om vi kunne snakke om hva som helst- og det ville vært magi.
Magi på feil måte, x er lik ukjent.
Jeg krøller tærne og ser på ham i mørket.
Ser ham for meg, seriøs og voksen, på jobb – i dress.
Herregud han er så fin i dress.
Jeg sier det høyt, og han ler og sier han ikke burde skiftet etter jobb da, og møtt meg i jobbdressen sin.
Jeg tenker på Mad Men, på Donald Draper i dress- og sier at jeg gjerne skulle vært sekretæren hans.

Så kaller han meg en hissigpropp, og jeg ler og sier unnskyld,
og så snakker vi nesten seriøst- helt til jeg sier at han får ta meg med ut, ordentlig.
Han ler og spør hva jeg mener, jeg mener at han får ta meg med Ut.
På middag.
Så kan vi gjøre det på ordentlig, og så ler vi igjen.
I bakgrunnen hører jeg everlong, og jeg kjenner at jeg spenner meg i hele kroppen.

Hver gang han kysser meg er jeg like tam og det kjennes deilig-
Jeg burde ikke tenke lenger enn dette, men jeg vil.
Jeg vil og jeg må.
Akkurat nå er det ingen som får meg til å føle meg like levende, og uansett hvor han tar meg med,
er det greit.
Bare han gjør det Nå, og jeg slipper å vente-

“Jeg hater å vente” smiler han.
“Ja, jeg også.. du får prøve å komme til helgen-”
“Det må jeg faen meg prøve å få til ja” sier han og smiler enda mer, og blunker til meg mens hånden hans glir oppover låret mitt.
Jeg kjenner det kiler langt ned i tærne og jeg lukker øynene og vil at han skal holde enda lenger- fortsette..
Herregud.
Here I go again.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Kan jeg få kysse deg?”
Jeg ser ned i bakken, ned på sølvskoene mine og tenker at det var her jeg ble kysset sist også,
i slottsparken- midt i en lys sommernatt av en helt annen gutt.
Dette minner ikke i det hele tatt, men leppene hans er myke, og jeg forteller ham det også, og så kysser han meg en siste gang før de andre tar inn på oss og vi rusler videre som om ingenting har hendt.
Jeg føler meg smugkysset.

Ordene fra tidligere på kvelden brenner i hele hodet mitt, jeg er ør og varm og har røde kinn-
jeg vet at det er slikt som noen bare sier, men iblant er det akkurat dette jeg trenger.

På andre siden av baren satt han og så på meg en lang stund.
Jeg tenkte først, som jeg ofte gjør, at jeg måtte ha noe i ansiktet, eller at jeg hadde sølt på meg selv,
eller at skjørtet mitt hadde sklidd opp og ga fritt innsyn.
Etter å ha sjekket et par ganger, så jeg at han smilte og hilste til meg med glasset sitt, og jeg så forlegent bort.
Jeg er en håpløs pike, som ikke tar hint, som ikke regner med at alle vil i buksene på meg, som ikke tror at noen ville tatt seg bryet med å lyve til meg.
Kanskje har jeg ingen selvtillit, enda jeg til tider innbiller meg at jeg ser helt greit ut med rett mengde make up og rett lyssetning- kanskje det er kiloene for mye,
kanskje er det nerden i meg som fortsatt lever i beste velgående-
kanskje er jeg for intelligent til å greie å innbille meg selv at jeg kan være en av disse tøysete festpikene-
eller kanskje er jeg for dum til å skjønne at jeg allerede er.

Uansett hva det var, om det nå var lyssettingen eller makeupen eller utringningen- denne kvelden kom det flere bort til meg.
De sa alle det samme, pakket inn i forskjellige stemmer, utseende, alder-
de ville alle det samme, og jeg, jeg ville ingenting.
Jeg ville være like anonym som jeg aldri har vært, jeg ville være bulletproof.
Den eneste som ikke hadde forsøkt, var ham, og plutselig satt jeg på denne benken og kysset de myke leppene hans.

Han var pen, og jeg var full nok til å slippe angsten,
og han strøk meg over armen akkurat der jeg liker det.
Jeg tok meg i å tenke at jeg slettes ikke visste hva han het-
men det betyr ingenting i lengden, jeg viskes ut og er bare enda et ansikt.
Noen ganger er det alt jeg vil være, også.

Jeg husker da jeg var yngre og drømte om at jeg en dag ville våkne opp og alle ville se hvor vakker jeg var,
at alle de gode tankene som holdt hus på innsiden, ville krype ut og ta bolig i ansiktet og kroppen min-
livet ville være så enkelt om man bare var pen og tynn nok, alltid tynn nok.
Alle ville synes jeg var fantastisk bare jeg var flinkere til noe annet enn å synge, snakke og regne mattestykker- flinkere til å smile pent og sitte stille og være en bra pike, ikke svare guttene og ta fra dem poengene, slå dem med sarkasme og være vittigere enn dem- bra piker er ikke slik.
Det samme trasset dukker opp i meg iblant, det samme ønsket om å være den pene, søte piken.
Men så er det, som en reddende engel til slutt fortalte meg, jævlig lite rock’n'roll i å være søt.
Jeg drikker den siste slurken av kaffen, krøller føttene under meg i sofaen-
og tenker at jeg faen meg har greid å være ganske søt og rock’n'roll samtidig.
Og da kan det være samme faen med resten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I drømmene mine er jeg kvalm, og når jeg våkner sitter kulden og den svimlende følelsen igjen helt til jeg står i varmen på badegulvet og kjenner morgenen bre seg om meg.
Det meste er frustrasjon nå, som om jeg bare venter på å kunne slippe skuldrene ned og puste og kaste de fine ordene i en vegg, knuse dem og slippe å være Frøken Fryd, den snille versjonen.

Jeg venter ved rekkverket, titter ned rulletrappen og ser den gå opp og ned med mennesker i kåper og støvler som flyter forbi.
Der nede kan jeg se bordene til cafeen, der bestemor alltid satt, og det stikker i meg.
Det er som om jeg kan eksistere fint i min egen verden, men når jeg er tilbake i hennes, da er jeg liten, og jeg vil ha henne der, og jeg fortjener å ha henne, det er urettferdig- og alt er feil.

De siste 48 timene har vært feil, og jeg er bakvendt og full av Nei.
Jeg planlegger fredags kveld med rødvin hos ham, og vet at jeg burde la være,
men hver gang han sier han vil ha meg, – eller noe som minner,
smelter jeg i bunnen og beina mine kan bare gå i feil retning, mot ham.

Jeg drømmer om å kjøre bil midt på natten.
Helt alene.
Jeg drikker te og jeg vet, at imorgen,
på denne tiden, vil jeg være brukt.
Kanskje jeg vil føle meg tom, som jeg gjør de gangene den meningsløse sexen går inn på meg.
Andre ganger, når det ikke går inn på meg, føler jeg meg bare sterk.
Som om jeg har vunnet et spill, som om jeg har overvunnet en bra eller dårlig mann-

Han vet at jeg vet.
Og han vet at det bare blir denne ene- meningsløse kvelden.
Jeg er feil, og han vet at jeg er feil.
Ubrukelig, som et glass som rømmer ut av vinduskarmen, ned mot friheten-
og treffer asfalten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg setter meg ned i første ledige sete, mot retningen.
Regnet på ruten har sunket inn i paraplyen min, som jeg plasserer mellom bena, og kjenner det våte dryppe på skotuppene mine.
Jeg er trøtt, og vil bare komme frem, så jeg kan begynne dagen min med seige, blå øyne på en tom hvit skjerm.

Det er da jeg ser det.
Rundt meg føler jeg blikk overalt.
Det går opp for meg at jeg har den samme følelsen som i en av disse drømmene der man er komplett naken,
og alle andre kan se …alt… og det tar et sekund før jeg skjønner hvorfor -

Mannen ovenfor meg benytter ethvert sekund der jeg tilsynelatende titter en annen vei,
til å stirre meg opp og ned både en og ti ganger, og til slutt lurer jeg på
om jeg burde kreve betaling – eller be ham dra til seg øya.
Jeg lurer på hva han, og forsåvidt de fem-seks andre jeg Vet tittet opp beina mine idag- tenkte..
Eller han som likesågodt slang litt sjokolade over arbeidsbenken en gang etter lunsj-
Og jeg vet iallefall hva jeg kan gjøre neste gang jeg har en dårlig dag og ønsker meg litt oppmerksomhet..
På med strømpene, unge pige.

Vel fremme på jobb er alle bare koselige og gir komplimenter,
men jeg skjønner at hvite knestrømper har en viss effekt sånn på en helt dagligdags tirsdag.
Enkelte greier ikke helt å skjule sin … begeistring?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snøen smeltet inn i skoene mine mens jeg vandret ned Theresesgate,
det var mørkt ute og følelsen av å gå glipp av tiden, søndagen, verden, tvang meg til å takke ja til middag.
Musikken var for høy og magen min husket fortsatt vinen fra kvelden før-
Hodet mitt spilte gamle samtaler om og om igjen.

Jeg husker følelsen av å miste grepet, legge fra meg alt jeg hadde av kontroll, overgi meg til vinteren og det uendelige kalde mørket som lå over hele verden.
Jeg husker følelsen av å gi opp, den kraftige haken hans, de granskende øynene, hvor høy han var, savnet etter å føle meg hjemme i armene hans.
Som om jeg la alt for dødt bak meg, og var en liten pike helt alene- alt for lenge, gråt jeg.
Aldri åpenlyst, og uten et ord til verden rundt.

“Det er nå det gjelder”.
Jeg ser ut på veien foran oss, og kniper øynene igjen, myser mot høstsola.
Jeg trekker på det.
Hun har rett, det er akkurat nå det gjelder, og jeg forbanner meg selv for at jeg fortsatt henger fast i det,
dette med å vinne og tape.
Det Er sånn, tapt og vunnet.
En enkel metafor.

Jeg sier unnskyld.
Gir en kort forklaring, og hopper over svaret hennes,
vil heller vite hvordan hun har det- på tross av hvor fraværende jeg har vært.
Er.
Jeg er så forvirret at halvparten av tiden glemmer jeg hvor jeg er,
og det gjør vondt og stikker i meg ved tanken på å såre henne.
Hun er lys.
Om vi alle var farger, ville hun være lysegul, med et vagt smil og skinnende blå øyne.
Hun kler de spinkle skuldrene, måten hun snakker på får meg til å se henne for seg på en myk hvit sky-
eller i en gyngestol på sørlandet en sommermorgen.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer forvirret er jeg.
Det har aldri plaget meg, før nå.

Jeg sitter på toget hjem til oslo.
Titter ut av vinduene og føler at alt er opp ned- og når toget stopper opp, ser jeg ut på perrongen og bort på guttene som går langs den, til og fra dørene, og det er ingen av dem jeg kunne tenke meg å kysse.
Som om jeg bruker dem som en målestokk, lurer jeg på om det er sånn det er,
at jeg en dag ikke vil ønske å kysse Noen.
At den lysegule piken vil ta over alt jeg har av drømmer og ønsker.

Han har funnet noen,
og det er bra.
Jeg tror det er bra, og at verden ikke blir mer ensom bare fordi han er lykkelig.
Det er tross alt ikke hans feil at jeg er totalt forvirret og ikke forstår meg selv
og hvem jeg er.
Det er tross alt ikke slik at det var meningen at han skulle komme hit denne gangen,
og falle pladask – igjen- og forstå at det er slik det er meant to be.. tross alt…eller?

Enda en gang har hun gitt meg spillerommet jeg trenger for å være egoistisk.
Spillerommet jeg trenger for å være redd for alt det som egentlig ikke betyr noenting,
for å gjemme meg i mitt eget skinn,
for å slippe engstelsen, slippe å tenke meg om og vurdere.

Jeg puster ut, endelig, inne i leiligheten.
Drar gardinene for, slipper kjolen ned på gulvet og trykker på den grønne knappen.
Hun tar telefonen nesten umiddelbart.
“Hei. Har du hatt en fin helg? – Vil du .. treffe meg?”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Jeg har blitt fridd til 3 ganger i år.”
Jeg tenker meg om.
“Hadde det bare vært noen jeg ville være gift med, kanskje-”

Dagene blir mørkere, om morgenen når alarmen ringer, kan jeg fortsatt se de flimrende lysene der ute,
og to varme kattekropper strekker seg ved siden av meg, eller tråkker over meg og vet akkurat når jeg skal opp.

Akkurat idag, akkurat nå, er livet mitt fylt opp med alt jeg vil ha.
Akkurat nå har jeg greid alt det jeg har prøvd på, og alt det jeg ikke har, det har jeg ikke fordi jeg har valgt å ikke ha det selv- eller fordi jeg klarer meg uten.

Den sorte jakken med den fine nålen, nye sko, jeg er meg.
Alltid nye sko.
Ny silkebluse, 60′talls retro- som alt det andre jeg har kjøpt de siste månedene.
Som om jeg forsøker å gå Hepburn i næringen.

Jeg lever.
Og selv når jeg er syk, og havner på sykehus en mandags natt,
og ingen fortsatt greier finne ut hva som gjør at jeg stadig får tilbakefall-
Drar jeg på jobb dagen etter, koser meg, ler og lever.

“Jeg har lyst til å dra til Las Vegas igjen.”
Jeg sitter krokrygget i venterommet på legevakten.
“Ja, skal vi dra og gifte oss da eller?”, sier vennen min, den gode vennen min,
han som alltid stiller opp- uansett.
“Haha, hvorfor skulle du ville gifte deg med meg- jeg er ganske håpløs- og akkurat nå vet jeg at jeg ser ut som et helvete, så det kan ikke være Det.”
“Du er jo et koneemne”
“HAH! Jeg er bråkete, slitsom og tøysete”
“Du er fornuftig, du har bein i nesa og du er smart”

Det synker ikke inn.

Jeg ser på ham, og ser ham snu seg og titte på de andre bordene.
Jeg sitter et annet sted, jeg stirrer ham i nakken og tenker at jeg helst skulle sittet ved bordet der han sitter.
Eller aller helst, på samme stol..
Jeg begynner å tenke på leppene hans-
Herregud.
Ett år har jeg gått på nåler, jeg sier de dummeste tingene bare når han er i nærheten,
og det er jo.. bare..dumt.
Den tafatte betagelsen har gått over i en slags.. stille smugkikking, aksept for at det tross alt er lov å se-
og et hemmelig ønske om at en av disse dagene vil han snakke igjen, si noe,
ta meg til side og spørre om noe- så jeg kan svare.
Veloverveid, så han ikke tror jeg er en idiot lenger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kulminerte en gang i løpet av forrige uke.
Etter sykdom, feberdrømmer og en flom av tanker om fremtiden,
gikk jeg tilbake til fortiden.

Det skjer hver gang vi snakker sammen.
I månedsvis går vi på nåler og venter på at den andre skal ta kontakt.
Vi drømmer om hvor fint det egentlig var, den gangen vi kom overens.
Den gangen vi hadde solen i ansiktet, var rette i ryggen og var flettet sammen i hendene,
nykokte og alt-aksepterende.

Jeg har aldri lagt skjul på det, at du – og det vi hadde – er min definisjon på hva jeg ønsker ut av livet.
Samtidig ligger det en enorm sårbarhet i meg hver gang jeg må fortelle deg at jeg elsket deg.
Hver gang jeg må minne deg på å trå varsomt – hjertet mitt er et minefelt som du enkelt kan detonere.
Selv etter all denne tiden.

Når vi endelig tar opp kontakten igjen, er det som om vi er nyforelskede.
Vi er livredde, og vi tviholder på oss selv, mens vi fabler om alle de fine tingene vi skal gjøre sammen,
-nå som vi endelig kan snakke sammen i minnelighet-
Det fins ingen i hele verden som spiser tiden min slik du gjør, når vi har det slik.
Det er en følelse av å glemme alt, alt det vonde, alle menneskene, de dype stikksårene vi har gitt hverandre opp gjennom – jeg plastrer over dem så lenge det går, og smiler oppriktig til deg.

I korte øyeblikk ser jeg for meg at det virkelig kan gå-
for hvordan kan kjærlighet som dette, i bunnen være destruktivt og feil?
Så finner jeg meg selv i det bildet vi malte sammen.
Jeg er en liten jente, og jeg gjør alt det jeg kan for å være bra nok.
I samme setning som du sier at jeg er fantastisk,
sier Jeg at jeg ikke er, og så setter det inn.

Jeg mister meg selv i all rusen,
mister overblikket over livet jeg har kjempet så hardt for å passe inn i – etter deg.
Livet jeg tross alt har det så godt i, så lenge plastrene holder og jeg kan holde deg i bakhodet,
så lenge du ikke trår feil.
Vi er tilbake i sirkelen vår, den onde, der jeg vrir ordene dine i hodet mitt,
Og du stikker meg med kniver.

Og hva er verre enn å miste noen en gang?
Å miste dem om og om igjen.
Jeg skulle gjerne sagt dette var den siste gangen- men sannsynligvis ikke.

En sen fredag ringer hun, og jeg er døsende og regntung i hodet.
Jeg kjenner plastrene løsne, og håper hun ikke kan høre dråpene treffe gulvet der jeg står i stillhet med telefonen mot øret.
Hun høres brisen og glad ut, og hun spør hvor jeg skal imorgen.
Jeg sier jeg ikke vet, og beklager meg med at jeg får inn en annen telefon.
Hun sukker lett i bakgrunnen, og jeg skjønner at hun nok ikke vil ringe igjen.
Jeg skulle ønske jeg hadde latt henne be meg ut.
Jeg skulle ønske plastrene kunne holdt litt lenger.

Jeg kler av meg foran ham, og det eneste som tenner meg mer enn tanken på at han skal ta meg igjen,
som før, som om ingenting galt var fatt mellom oss,
er tanken på hvor vondt det gjør – i hjertet mitt.
Jeg føler meg syk og kvalm, og vet det er galt.
Men det er deilig likevel.. det er det alltid..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våknet tidlig.
Mørket utenfor vindusruten min fortalte meg hvor vi er på vei,
at om ikke lenge vil solen rømme mot en annen del av verden,
trøtt av gjenskinnet i solbrillene våre og jaget av kald hvit snø.

Jeg satte på den nye foo fighters-låta som jeg har ventet på en evighet,
og dro de sorte knestrømpene på, festet sløyfene i siden,
dro på meg skjørtet og sto foran speilet.
Jeg ante ingenting.

På jobb satt L og jeg på hver vår pult og tøyset, fniste og sang med til radioen, som vi for en gangs skyld satte altfor høyt på, med vilje, så L kunne synge med tullestemme til David Bowie-
og det var Fredag.
Fullstendig.

Etter lunsj tok jeg meg en tur ned til kundesenteret for å hilse på-
snakket litt, fjaset enda mer, og på vei ned hoppet jeg alle trappene og spratt inn til kontoret.
Jeg gikk inn, tittet meg rundt, og plutselig så jeg ham.
Der satt han, noen meter foran meg, smilende som om han hadde tatt meg på fersken i noe-
og alt jeg greide å si var “h-..eeeeiii”.

Piraten.
På kontoret mitt, mitt kontor- som befinner seg i sentrum av et liv jeg lever fullstendig fritt for sjørøvere.
Livet jeg lever som den jeg vil være, ikke den jeg var den gangen vi gikk rundt i trondheim og ødela hverandre.

Han hentet det han skulle ha, og så vekslet vi noen ord-
en kort klem, og et rot etter å finne det riktige å si, før jeg returnerte til livet, jobben, kontoret mitt,
og han ruslet videre til sitt liv, sitt liv lenge etter meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe tidligere.
Forsøkt å redde stumpene av et skakkjørt vennskap, unnskyldt eller tigget,
hva som helst.
Det virker lite troverdig å fortelle deg Nå, at jeg virkelig beklager.
Men det gjør jeg.
Jeg føler at jeg mistet en bestevenn, uansett hva som skjedde mellom oss.

Jeg er ikke sur, bitter eller sint på deg for at du ikke greier å forholde deg til det,
eller til meg.
Jeg forstår det så altfor godt.
For hvor enn ødelagt Jeg var den tiden, må det faktisk ha vært enda verre for deg som var Sane,
som var frisk og som så hva jeg gjorde mot deg- og meg selv.
Det er ingen unnskyldninger jeg kan komme med som vil føles gode nok,
uansett hvor oppriktige de er.
Jeg har mistet deg, og Dave, og Everlong- for godt.
Men jeg vil at du skal vite hvor hardt jeg har jobbet for å bli den jeg faktisk er-
og jeg vil du skal vite, at du betyr masse for meg, og alltid vil det.
Og at selv om du ikke kan eller vil være min besteste venn igjen-
så er du det, og har alltid vært det, likevel.
Jeg er lei for det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Luften er tynn.
Iskald og nådeløs høstluft som advarer om en nært forestående frost.
Så kommer snøen, og vasker bort alle sporene av året som har vært.
Gjemmer den skitne, brukte verdenen vi har tråkket gjennom.

Jeg er ikke redd for mine egne tanker, min egen smerte, det er ikke derfor jeg ikke vil være med.
Jeg er redd for at jeg aldri skal glemme.

Redd for at snøen skal viske bort sporene av deg, før jeg har rukket å samle dem sammen og ta vare på dem i hjertet mitt.
Jeg går i ukevis og kjenner etter og vet at det er slik du vil jeg skal leve.
At jeg er sterk, at jeg lever med hjertet og hodet, konsentrerer meg om å bli den jeg skal være,
og så dukker disse dagene opp, dagene der jeg husker ansiktet ditt, lukten din,
husker alle dagene vi sov bort, eller turene du tok meg med på.
Jeg tar meg i å gjøre ting fordi du ville gjort det slik, eller la tvskjermen stå på når jeg kommer til et av favorittprogrammene dine- som du alltid hadde lyden altfor høyt på.

Jeg vet at du er her og stryker meg over kinnet når jeg sover,
at du hører meg når jeg snakker til deg, men iblant er det ikke nok.

Jeg er redd for snøen som skal viske bort de siste sporene av deg.
Jeg er redd for den første vinteren i mitt liv uten deg,
uten kjærligheten din, jul, og så, et nytt år.

Et blankt arkt der jeg kan tegne inn alle jeg har hos meg, som jeg alltid gjør.
Men den store åpne plassen ved siden av meg, vil aldri kunne fylles.
Jeg har ikke de samme åpne spørsmålene, vissheten om at da du gikk bort,
fant du meg et sted likevel, fyller meg- den gode kjærligheten din som aldri blir borte- den er med meg.
Men latteren din, og tiden- all tiden vår, den er ubønnhørlig borte, og jeg er egoistisk og vil ha deg tilbake.

Jeg vet den må komme, snøen.
Jeg vet det kommer en tid da alle tingene dine er borte, og lukten er borte,
og alt jeg har er minnene om det beste mennesket jeg har kjent.
Jeg skal fortsette å skrive om deg, bestemor, til jeg en dag kan fortelle om deg- til den jeg en gang elsker,
til barna våre- til jeg en gang ikke lenger gråter når jeg tenker på deg-
på tross av all snøen som kommer, og uansett hva den vasker bort.
Jeg var heldig den dagen jeg ble født.
Jeg arvet sjelen din, og du var mitt hjem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Dette er en historie i 2 deler, som i siste del vil få en inngående forklaring – i første omgang vil jeg bare… fortelle… kanskje for å forberede andre, kanskje for å forberede meg selv.. )

Hun stryker meg over håret og sier med den myke, akustiske stemmen sin; “Så my-ykt hår”,
dialekten hennes stemmer nesten overens med min egen- og det eneste jeg kan fokusere på er de enorme
øynene hennes, og den jevne pusten.
Hun er så nær meg nå, at jeg kan kjenne varmen hennes, hun er så nær at jeg nesten kan tenke tankene hennes, og jeg tar meg i å lure på om hun ville likt det om jeg strakk hånden ut og tok på den lange, hvite halsen.
Som om jeg tok pulsen, bortsett fra at jeg slettes ikke vil ta pulsen, jeg vil bare kjenne at hun faktisk er her, at dette ikke er noe jeg innbiller meg.

“Hvor lenge har du… visst..?” Spør hun, smilende.
Jeg svelger tørt og prøver å samle tankene, dette er et defining moment, et jeg ikke kan slippe unna selv om jeg kommer til å prøve for alt det er verdt.
Rundt oss er det bare flakkende lys og denne evigvarende musikken jeg fyller livet mitt med, og hun er den jeg har tatt med meg hit inn, til det innerste inne der bare .. Jeg er.
Det virker så tilfeldig, og jeg er så forvirret over min egen beslutning- er dette meg?
Kan jeg leve med meg selv, dersom det faktisk Er.
Problematikken har aldri plaget meg før, hvorfor skal den det nå?
Jeg må bare… svare henne.. før hun tror jeg bare bløffer.

“Jeg vet ikke helt – det har kanskje alltid vært sånn” svarer jeg endelig.
Hun vrir seg litt mot min side, lukker øynene et øyeblikk, og jeg føler sekundene tikke i bakhodet mens jeg venter på dommen.
Hun er lys, spinkel, og minner meg aller mest om en kattunge – hun er nydelig.
“Jeg tror det.. det handler mer om mennesket, enn .. ja.”
Hun sier fortsatt ingenting, jeg lurer på om jeg skal fortsette, gi henne en mer inngående forklaring på noe hun allerede vet bedre enn meg, prøve å rettferdiggjøre det jeg har tatt henne med på.

Hun legger en finger på underarmen min, stryker over den sorte huden, jeg prøver å tyde ansiktsuttrykket hennes.
“Hvorfor tatoverte du et sort hjerte?”
Det fins flere grunner – vanligvis sier jeg til folk at det bare er tatt fra coveret til et av albumene til favorittbandet mitt- men det skulle nok mer til før jeg merket meg selv for livet.
“Ser du ikke?”
“Hmm?”
“I’m wearing my heart on my sleeve-” smiler jeg og blunker.
Hun ler litt, og stryker videre på huden.
“Jeg behøvde kanskje å minne meg selv på at det er det som betyr mest – hjertet altså.
Det er det man bruker det til, som teller.”
“Og så tok du det på hjertesiden” hvisker hun smilende tilbake, og så går det opp for meg.

Her er jeg, med mitt evige minne på å følge hjertet, og jeg er anspent og forkvaklet i hennes nærvær, av grunner jeg ikke trodde jeg greide å komme frem til engang, og svaret er jo så enkelt.
Jeg ser opp i ansiktet hennes, de fine rosa leppene hennes smiler  fortsatt til meg, og jeg legger hånden min over fingrene hennes og klemmer lett.

Hun lukker øynene og lener seg bakover et øyeblikk, og jeg gjør det samme- sofaryggen treffer meg og jeg tenker at jeg er iferd med å sovne med de flakkende lysene rundt meg.
Når jeg åpner øynene igjen, er ansiktet hennes millimetere fra mitt eget, og før jeg greier å reagere, kjenner jeg leppene hennes mykt mot mine egne, og alt glipper.
Jeg greier ikke finne flere grunner til at dette ikke stemmer, jeg har kapitulert, og inne i meg er det bare tomrom – tomrom nok til at sommerfuglene kan herje fritt.

Idet hun reiser seg for å gå, kommer jeg frem til at jeg ikke finner noen passende avslutning-
Og jeg føler meg klumsete og rar mens jeg ser på henne ta på seg ytterjakka.
Den halvmørke gangen virker som et stort venterom der jeg er den febersyke pasienten, klam og rastløs.
Jeg går bort og holder døren åpen for henne, og hun ser på meg, som om hun kan se alle de ville tankene bak øynene mine, og legger armen rundt livet mitt en siste gang, kysser meg lenge, snur seg og tar ett skritt over dørstokken.

Jeg prøver å finne noe å si, så fort som mulig-
“Jeg håper du følger hjertet ditt, da” ler hun.
“Åeeh, hehe, jaa jeg må vel det” stotrer jeg tilbake, og jeg kjenner at jeg rødmer.
“Det er et nydelig hjerte”.
“Kan jeg-?”
“Ringe meg! Ja!”
Jeg lukker døren, låser, og blir stående og lytte etter fottrinnene hennes, men jeg hører ingenting.

Jeg ringte aldri.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tilbakelent i sofaen kjenner jeg hele kroppen slippe dagen som har vært, og jeg slutter
å eksistere et lite øyeblikk.
Stillheten sitter sammen med meg -seigt klistret oppover veggene, den lar seg bare såvidt forstyrre av lyden av en bil et sted utenfor min svakt belyste oase, fram til den brummende runder hjørnet og jeg og min vel bereiste venn kan puste ut igjen.

Om jeg myser med øynene, og puster inn akkurat nok røkelse som jeg tok med meg hjem fra afrika -
kan jeg se konturene hans ved siden av meg, en illusjon som får meg til å smile gjennom medisinrusen.
I det siste har jeg begynt å føle meg klar.
Og selv om jeg ikke greier å si det høyt, så vet jeg at han vet, min gode venn Stillheten.
Han kan høre meg mens jeg hvisker, mens jeg løsmunnet slipper taket, når jeg i søvne røper hemmeligheten-

Jeg har sikkert 10 ting på hjertet, minst, og likevel handler dette om ingenting.
Verden er så liten, den snurrer rundt ham mens han beveger seg på den, smetter unna torden
og rop, gjemmer seg i krokene og venter.
Ikke rart han trives så godt hos meg, fabler jeg videre i det tunge, bedøvede hodet.
Å, som jeg elsker, å, så forelsket jeg føler meg akkurat nå, men i hvem, det vet jeg ikke.
Kjærligheten jeg venter på, det er den det er, det vet jeg, men hvilken farge vil den ha?
Vil den være like bløt og dempet som skjulestedet mitt, der jeg pleier mine sår og gir næring til
drømmene mine?

Et sted der ute ser jeg gjenskinnet fra en tvskjerm.
Hverdagsliv, et eller flere, som lar seg røpe i en tidlig høstnatt, en fjern tanke.
Jeg vil låne en gatelykt og en benk, og dra til månen.
Jeg er sikker på at jeg og min venn Stillheten kan trives der oppe, sittende på vår benk, mens vi speider etter menneskene langt der nede på jorden- og gruer oss til ferden hjem – en slags umulig reise, og jeg tenker på alligatorene langs motorveien ved Cape Kennedy, kanskje de ville hilst oss farvel.
Eller kanskje de bare håper vi skal få motorstopp.

Jeg husker Cape Kennedy såvidt, jeg husker de store mekaniske kapslene,
og mitt lille hode greide ikke å forstå hvordan disse lange, merkelige maskinene kan ta med mennesker til universet, den store sorte ørkenen der ute, der våre lover ikke lenger gjelder..på noen måte.
Helt fra jeg var liten har jeg samlet på stjerner, mørke kroker og stjerner.
Jeg tror jeg skal ta med meg min venn Stillheten, først skal vi hvile oss på en benk på månen under min stjålne gatelykt – og så,
Så skal vi ut og sanke stjerner.

- (og hvis du vil høre en nydelig sang mens du titter på noe av det vakreste som finnes, vår helt egen, makeløse måne – anbefaler jeg Adele – Hometown Glory) -

Tips oss hvis dette innlegget er upassende